Return to play ved strekkskade i hamstring hos unge talenter i et fotballakademi

Abstract

Formålet med denne studien var å undersøke hvilke faktorer som påvirker spilleres returnering på fotballfeltet etter endt strekkskade i hamstring. Dette innebærer vurderinger og beslutninger som gjøres av støtteapparatet med fysioterapeuten i spissen. Studien tar også for seg hvordan kommunikasjonen i akademiet oppleves, som også står sentralt i de påvirkende faktorene for vurderinger og beslutninger som gjøres. Studiens design er en kvalitativ metode med semistrukturerte intervju, hvor informantene er bestående av to trenere, fysisk trener, fysioterapeut og fem spillere i alderen 16 til 19 år. Studien tar utgangspunkt i steg 3 i RTP-modellen til Creighton et al. (2010) som innebærer flere faktorer med påvirkning for rehabiliteringsprosessen av strekkskader i hamstring, hvor også kommunikasjon er av stor betydning. Resultatene viser at de vurderinger og beslutninger som gjøres av støtteapparatet og særs spesielt av fysioterapeuten, er tilstrekkelig kommunikasjon avgjørende. Dette innebærer oppriktige subjektive rapporteringer fra spillerne overfor støtteapparatet. For at spillere skal kunne fullverdig friskmeldes, stilles det krav til vurderingskriterier. Hvor vidt disse kriteriene innfris, er i stor grad basert på de subjektive opplevelsene fra spillerne. Som følge av spillernes stress og press som skadet i tillegg til frykt for å gi beskjed om reelle subjektive opplevelser, vil underkommunikasjon kunne forekomme. Underkommunikasjon ser videre ut til å være i større grad utbredt hos spillerne som friske enn som skadet, da spillerne vil nærmest for enhver pris spille fotball uhindret. Egentreninger er også manglende i rapporteringene som gjøres, noe som gir spillernes totalbelastning en ukjent faktor. Dermed peker både underkommunikasjon om subjektive opplevelser og manglende informasjon om egentreninger som en mulig økt risiko for strekkskader i hamstring. Forekomsten omfatter både ny skade, re-skade eller forverring av allerede eksisterende skade. Dette omfatter videre at fysioterapeutens vurderinger og beslutninger gjøres enten på feil grunnlag eller manglende informasjon, alt i alt på grunn av mangel på tilstrekkelig kommunikasjon.

The purpose of this study was to investigate which factors affect players return to the football pitch after a hamstring strain. That involves assessments and decisions made by the staff led by the physiotherapist. The study also looks at how communication in the academy is experienced, which is also central to the influencing factors for assessments and decisions that are made. The study's design is a qualitative method with semi-structured interviews, where the informants consist of two coaches, a physical trainer, a physiotherapist and five players aged 16 to 19. The study is based on step 3 of the RTP-model by Creighton et al. (2010) which involves several factors influencing the rehabilitation process of hamstring strains, where communication is also of great importance. The results show that the assessments and decisions made by the staff and especially by the physiotherapist, adequate communication is essential. This involves sincere subjective reports from the players to the staff. In order for players to be fully declared, assessment criteria are required. The extent to which these criteria are fulfilled is largely based on the subjective experiences of the players. As a result of the players stress and pressure as injuried, in addition to fear of giving notice of real subjective experiences, undercommunication may occur. Undercommunication also seems to be more widespread among the players who are healthy than when they are injured, as the players want to play football unimpeded at almost any cost. Individual training is also missing from the reports that are made, which gives the players total load an unknown factor. Thus, both undercommunication about subjective experiences and lack of information about individual training points towards a possible increased risk of hamstring strain injuries. The occurrence includes both new injuries, re-injury or worsening of already existing injury. This also includes the physiotherapist's assessments and decisions being made either on the wrong basis or lacking information, all in all due to a lack of adequate communication.