R2P - Kampen mot vetomakten

Abstract

Da Responsibility to Protect (R2P) ble enstemmig vedtatt som en norm i 2005 av FNs generalforsamling, var hensikten at det internasjonale samfunnet skulle ta ansvar for sivilbefolkningen i stater der regimene ikke tok ansvar selv. Siden den gang har R2P kun blitt håndhevet to ganger: Libya og Elfenbenkysten i 2011. Fremdeles er det titalls regimer i verden som ikke evner å ta ansvar for egen befolkning. Etter R2Ps krav skal FN intervenere dersom en sivilbefolkning blir utsatt for folkemord, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten eller etnisk rensing. Oppgaven undersøker hvilke hindringer og utfordringer FN står ovenfor til å håndheve R2P ved tre hypoteser som er utledet fra IP-teorier.

I folkerettens normhierarki står FN-pakten øverst, og viser til den liberale tilnærmingen om handling gjennom regelverk. Den tydeliggjør ved artikkel 2.4 at det er forbudt å bruke makt mot andre stater. Unntak er selvforsvarsretten, eller dersom Sikkerhetsrådet autoriserer for det. En sterk begrensning i Sikkerhetsrådet er at stormaktene Russland, Kina, USA, Storbritannia og Frankrike har vetorett. Dette er en direkte begrensning i FNs struktur og bruken av R2P-normen. Likevel er stormaktenes sprikende interesser avgjørende for om de nedlegger veto eller ikke.

Hyppig nedlegging av veto og manglende interesser viser til den realistiske tilnærmingen, og styrker hypotesen om at stormaktenes interesser er avgjørende for bruk av R2P. Materielle interesser, militær motstand, allierte og geografiske interesser er viktige faktorer som er med på å bestemme om stormaktene viser interesser i å intervenere eller ikke.

En siste faktor omhandler konstruktivistisk tilnærming og historiske erfaringer som begrensning for FNs håndheving av R2P. Dette har en sett flere ganger, ved at omdømme og konsekvenser av tidligere intervensjoner har lagt demper for videre intervensjoner. Dette har dog en begrenset effekt, og vil etter noen år miste sin betydning.

I dagens verdensorden er det ikke historiske erfaringer som legger demper for intervensjon i kriserammede land. Det er stormaktsrivalisering og sprikende interesser som er avgjørende i dagens maktbalanse, samt den objektive begrensningen som vetomakten i Sikkerhetsrådet gir.

When the Responsibility to Protect (R2P) was unanimously adopted as a norm in 2005 by the UN General Assembly, the intention was for the international community to assume responsibility for the civilian population in states where the regimes themselves failed to do so. Since then, R2P has been enforced twice: in Libya and Ivory Coast in 2011. However, there are still many regimes in the world that are unable to take responsibility for their own population. According to R2P, the United Nations (UN) should intervene if a civilian population is subjected to genocide, war crimes, crimes against humanity, or ethnic cleansing. This thesis examines the obstacles and challenges faced by the UN in enforcing R2P, based on three hypotheses derived from IR theories.

Within the norm hierarchy of international law, the UN Charter stands at the top, reflecting the liberal approach of action through a framework of rules and regulations. Article 2.4 explicitly declares that the use of force against other states is prohibited, except in cases of self-defense or if authorized by the Security Council. A significant limitation in the Security Council is that the major powers—Russia, China, the United States, the United Kingdom, and France—have veto power. This directly restricts the structure of the UN and the use of R2P.

However, the divergent interests of the major powers determine whether they exercise their veto power or not, which reflects a realist approach. Material interests, military opposition, allies, and geographical interests are important factors in determining whether the great powers show interest in intervening or not. Frequent vetoing and lack of interest reflect a realist approach and strengthen the hypothesis that the interests of the major powers are decisive in the use of R2P.

Another contributing factor which may help explain the enforcement of R2P by the UN can be found in the constructivist approach, and by looking at historical experiences. This has been observed on multiple occasions, where the reputation and consequences of previous interventions have deterred further interventions. However, this factor has a limited effect and loses its significance over time.

In today's world order, it is not historical experiences that obstruct intervention in crisis-affected countries. Rather, it is the rivalry among major powers and their conflicting interests that are decisive in the current balance of power, along with the objective limitation imposed by the veto power of the Security Council.