Likestilling - som resultat av en ny boligsektor

Abstract

Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie som er basert på semistrukturerte intervju med seks aktører som har forskjellig kunnskap om den tredje boligsektoren og alternative boligløsninger. Oppgaven undersøker hvordan de jobber med å utvikle en tredje boligsektor i Norge og hvordan dette kan bidra til å øke likestillingen i det norske samfunnet. Oppgavens overordnede problemstilling er:

Hvordan kan den tredje boligsektoren bidra til mer likestilling i Norge? Hva slags sosiale ulikheter prøver de som arbeider med sektoren å redusere og på hvilken måte?

Funnene tyder på at den tredje boligsektoren er ment å hjelpe et bredt spekter av mennesker, inkludert de som ikke har råd til privat bolig, sårbare befolkninger som kan bli utsatt for diskriminering i det private markedet, og mennesker som verdsetter demokratiske beslutninger og samfunnsutvikling. Den kan dermed bidra til økt likestilling i Norge på flere områder. For det første kan det gi rimelige boalternativer for mennesker som ikke har råd til privat bolig, og dermed redusere ulikheter i tilgang på bolig. For det andre kan det fremme sosial inkludering ved å tilby skreddersydde boligtilbud for sårbare grupper som kan bli utsatt for diskriminering i det private markedet. For det tredje kan det fremme demokratisk beslutningstaking ved å gi beboerne medbestemmelse i hvordan boligen deres forvaltes. Noen kontroverser til fenomenet blir også utforsket.

Ved å studere aktører som arbeider med den tredje boligsektoren finner jeg likevel det fins usikkerhet rundt hvordan en tredje boligsektor skal bli iverksatt. Politiske og regulatoriske utfordringer ved utviklingen av sektoren blir blant annet pekt mot. I tillegg til dette fremstår gruppene den skal hjelpe som et lite utvalg selv om en del av hensikten til sektoren er å endre maktforhold på boligmarkedet. Kjønn er også relativt fraværende i diskusjonene rundt den tredje boligsektoren.

This master's thesis is a qualitative study which is based on semi-structured interviews with six actors who have different knowledge of the third housing sector and alternative housing solutions. The assignment examines how they work to develop a third housing sector in Norway and how this can contribute to increasing equality in Norwegian society. The overall question of the assignment reads as follows:

How can the third housing sector contribute to more equality in Norway? What kind of social inequalities are those working in the sector trying to reduce and in what way?

The findings suggest that the third housing sector is intended to help a wide range of people, including those who cannot afford private housing, vulnerable populations who may be subject to discrimination in the private market, and people who value democratic decision-making and community development. It can thus contribute to increased equality in Norway in several areas. Firstly, it can provide affordable alternatives for people who cannot afford private housing, thereby reducing inequalities in access to housing. Secondly, it can promote social inclusion by offering tailored housing for vulnerable groups who may be subject to discrimination in the private market. Third, it can promote democratic decision-making by giving residents a say in how their home is managed. Some controversies to the phenomenon are also explored.

By studying actors who work with the third housing sector, I still find that there is uncertainty about how a third housing sector should be implemented. Among other things, political and regulatory challenges in the development of the sector is pointed out. In addition to this, the groups it is supposed to help appear to be a small selection, even though part of the purpose is to change power relations in the housing market. Gender is also relatively absent in the discussions around the third housing sector.