Schizofreni og psykoedukasjon i familiegrupper

Abstract

Schizofreni er en av flere psykoselidelser, og er kjent som en alvorlig og inngripende diagnose både for pasientene selv, men også deres pårørende. I denne oppgaven ønsker jeg å se på hvilken effekt psykoedukasjon i familiegrupper har som behandlingsform, og hvordan man som vernepleier kan bidra i møte pasienter med schizofreni og pårørende i dette arbeidet.

Metoden som blir brukt i denne oppgaven er en litteraturstudie ved hjelp av fem utvalgte forskningsartikler fra forskjellige steder i verden, og i tillegg annen relevant litteratur og teori som belyser temaet.

Resultatene av studien viste at psykoedukasjon i familiegrupper hadde utbytte på områder som livskvalitet, helse og velvære, samt at det også hadde en sosial og relasjonell betydning.

Selv om psykoedukasjonens effekter er godt dokumentert også tilbake i tid, vil jeg fortsatt påstå at det er aktuelt å sette søkelys på hvorfor det bør - og hvordan dette kan implementeres og bli oftere brukt i dagens helsevesen i videre forskning. Dette gjelder ikke bare i Norge, men også globalt sett.

Schizophrenia is one of several psychotic disorders and is known as a serious and invasive diagnosis both for the patients themselves, but also their relatives. In this thesis, I want to look at the effect of psychoeducation in family groups as a form of treatment, and how social educators (in Norway: “vernepleiere”) can contribute to meeting patients with schizophrenia and next of kin in this work.

The method used in this thesis is a literature review using five selected research articles from different places in the world, as well as other relevant literature and theory that shed light on the topic.

The results of the study showed that psychoeducation in family groups benefited in areas such as quality of life, health and well-being, and that it also had social and relational significance.

Although the effects of psychoeducation have been well documented also in the past, I would still argue that it is relevant to focus on why it should - and how this can be implemented and more often used in today's health care system in further research. This is true not only in Norway, but also globally.