Sykepleierens beskrivelse i vurdering av reernæringssyndrom på kirurgisk klinikk.

Abstract

Tittel: Sykepleierens beskrivelse i vurdering av reernæringssyndrom på kirurgisk klinikk.

Hensikt: Hensikten med studien er å undersøke sykepleiernes erfaringer og bruk av kompetanse i vurderingen av reernæringssyndrom (RES) på kirurgisk klinikk ved St. Olavs Hospital. Videre er hensikten å identifisere eventuelle kunnskapshull på området.

Metode: I denne studien ble det benyttet en kvalitativ metode. Datainnsamlingen ble gjennomført ved bruk av semistrukturerte individuelle intervju av åtte sykepleiere og spesialsykepleiere ved tre avdelinger på kirurgisk klinikk på St. Olavs Hospital. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av Braun & Clarke (2022) sine seks steg i tematisk analyse.

Resultat: Sykepleierne i denne studien erfarer at RES er komplekst og vanskelig å vurdere. Kompetansen og bevisstheten må økes, og det må settes ett større søkelys på RES. Det ble fremhevet at sykepleiere kunne tenke tilbake på pasienter, og i ettertid forstå at det var RES den aktuelle pasienten hadde, men at det ikke ble identifisert på riktig tidspunkt, fordi kompetansen ikke var god nok. Det ble fremhevet verdien av å ha en god samtale både med pasientene for å kunne innhente relevant informasjon, men også med kolleger for å kunne diskutere viktige elementer i vurdering av RES, og dele erfaringer rundt dette. Det viste seg å være til god hjelp å ha verktøy tilgjengelig som blant annet ernæringsscreening, sjekklister og St. Olavs interne retningslinje sammen med sitt kliniske blikk i vurderingen av RES. Det ble også fremhevet at det var viktig med tverrfaglig samarbeid med andre profesjoner, og å ha et godt samarbeid med de i vurderingen av RES. Det kunne være tilfeldig om RES ble oppdaget på grunn av varierende kompetanse, og etter hvem som var på jobb de aktuelle dagene.

Konklusjon: Det er lite forskning og mangel på standardiserte definisjoner og behandlingsalternativer på tilstanden som kan ses på som et kunnskapshull. Sykepleierne bruker sitt kliniske blikk i vurdering av RES, og her ligger det mye informasjon via en god samtale med pasientene for å kunne utføre ernæringsscreening og kartlegging i forhold til risiko for utvikling av tilstanden. Det vil derfor være viktig at sykepleiere fortsatt får ferdigheter i å utøve sitt kliniske blikk og styrke vurderingsevnen. Innlagte pasienter er komplekse, det viser seg at ernæringsscreening og retningslinjer er til stor hjelp i vurdering av RES. Det ses en nødvendighet å samarbeide med andre profesjoner, og det er derfor viktig å jobbe i tverrfaglig team.

Nøkkelord: Reernæringssyndrom, kompetanse, vurdering, sykepleier, spesialsykepleier

Title: The nurse's description in the assessment of refeeding syndrome at a surgical clinic.

Purpose: The purpose of the study is to investigate nurses' experiences and use of competence in the assessment of refeeding syndrome (RES) at the surgical clinic at St. Olav's Hospital. Furthermore, the purpose is to identify any knowledge gaps in the area.

Method: A qualitative method was used in this study. The data collection was carried out using semi-structured individual interviews of eight nurses and specialist nurses at three departments at the surgical clinic at St. Olav’s Hospital. The data was analyzed by using Braun & Clarke's (2022) six steps in thematic analysis.

Results: The nurses in this study experience that RES is complex and difficult to assess. Competence and awareness must be increased, and a greater spotlight must be placed on RES. It was emphasized that nurses could think back on patients and understand afterwards that it was RES that the patient in question had, but it was not identified at the right time because the competence was not good enough. The value of having a good conversation with the patients in order to obtain relevant information, and also with colleagues in order to be able to discuss important elements in the assessment of RES, and share experiences around this, was highlighted. Having tools available such as nutritional screening, checklists and St. Olav's internal guidelines together with their clinical perspective in the assessment of RES proved to be of great help. It was also emphasized that it was important to have interdisciplinary collaboration with other professions, and to have good collaboration with those in the assessment of RES. It could be random if RES was discovered due to varying skills and depending on who that was at work on the relevant days.

Conclusion: There is little research and a lack of standardized definitions and treatment options for the condition which can be seen as a knowledge gap. The nurses use their clinical perspective in assessing RES. They got a lot of information in conversations with the patients, which helps the nurses to carry out nutritional screening and mapping in relation to the risk of developing the condition. In that case it`s important that nurses continue to gain skills in exercising their clinical perspective and strengthen their assessment skills. Hospitalized patients are complex, it turns out that nutritional screening and guidelines are of great help in assessing RES. There is a need to collaborate with other professions, and it is therefore important to work in multidisciplinary teams.

Keywords: Refeeding syndrome, competence, assessment, nurse, specialist nurse