Exploring Counterfactual Thinking: Replicating and Extending the Findings on the Temporality Effect
Bachelor thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3077771Utgivelsesdato
2023Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Institutt for psykologi [3249]
Beskrivelse
Full text not available
Sammendrag
Temporalitetseffekten, som kan beskrives som tendensen til å omgjøre og tilskrive ansvar til den siste hendelsen i en tidsmessig rekke av uavhengige hendelser, dannet grunnlaget for denne tesen.
Den første delstudien av dette prosjektet bestod av å replikere det femte eksperimentet i Byrne et al. (2000). Her undersøkte forfatterne hvorvidt temporalitetseffekten oppstår som en konsekvens av det reelle hendelsesforløpet eller rekkefølgen hendelsene blir referert til i beskrivelsen. Som et ekko av resultatene i den originale studien, så var prediksjonene at effekten ville vedvare for vurderinger av foranderlighet under en ikke-lineær beskrivelse, men at den ville anulleres for tilskrivelser av skyldfølelse. Resultatene fra replikasjonen divergerte fra de original funnene, ved å indikere en liten reversering av temporalitetseffekten for både vurderinger av foranderlighet og tilskrivelser av skyldfølelse.
Temporalitetseffekten har blitt forstått i lys av dens iboende definisjon. på den andre siden, så har den også blitt forstått som en konsekvens av en forutsatt førstehendelse, kombinert med et ønske om å overenstemme senere hendelser med den. I den andre delstudien, så segregerte jeg disse to tendensene og undersøkte dem opp mot en konkurrende tendens som oppstår ved en oppfattelse av et momentum av identiske hendelser. Prediksjonene fra denne studien var at momentumeffekten ville påvirke opplevelsen av foranderlighet tilknyttet hendelser i større enn de to andre tendesene. Resultatene støttet begge prediksjonene.
Alle funn beskrevet i denne tesen understreker det vedvarende behovet for videre forskning på mekanismene som underligger foranderlighet, samt sosial attribusjon, relatert til uavhengige hendelser tilknyttet tidsmessige sekvenser. The temporality effect, characterized as the tendency to mutate and assign causality to the most recent event in a temporal sequence of independent events, formed the basis of this investigation.
In the first study, I replicated Byrne et al.’s (2000) experiment five, examining the dependence of the temporality effect on event occurrence versus the order of mention in a description. Echoing the results of the original study, the predictions were that the effect would persist for evaluations of mutability under a non-linear description, but would be eliminated for judgements of guilt. The results from the replication study diverged from these original findings, indicating a slight reversal of the temporality effect for both evaluations of mutability and judgements of guilt.
The temporality effect has been understood as a direct outcome of its inherent definition. On the other hand, it has also been understood as a result of the first event’s presupposition, combined with the propensity to match subsequent events with it. In the second study, I segregated these two tendencies and compared each of them to the opposing tendency derived from perceiving a momentum of identical outomes. The predictions were that the momentum effect would influence evaluations of mutability to a stronger degree than the two other tendencies. The results supported both predictions.
All findings derived from this thesis underscore the enduring call for further research concerning the mechanisms underlying perceived mutability and social ascriptions related to independent events within a temporal sequence.