Hvordan kan sykepleier gjennom hverdagsrehabilitering bidra til økt aktivitet hos eldre hjemmeboende i kommunen?

Abstract

Innledning: For å møte fremtidens utfordringer i velferdsstaten med flere eldre og færre hender, er vi avhengig av å tilrettelegge for at eldre kan bo lengre hjemme, og i større grad mestre livet på egen hånd. Hverdagsrehabilitering som tiltak er en ny måte å tenke på, som møter behovet for endring i helsevesenet og de utfordringene vi står overfor i kommunehelsetjenesten. Forebygging og tidlig intervensjon har som mål å forhindre, eller utsette omfattende pleiebehov. Hverdagsrehabilitering knyttes opp mot mestring av dagliglivets aktiviteter i brukerens hjem og nærmiljø, nettopp for å redusere risikoen for å måtte bli passive hjelpemottakere.

Hensikt: Undersøke hvordan sykepleier kan bidra til økt aktivitet gjennom hverdagsrehabilitering, og jobber for å fremme pasientens egenomsorg.

Metode: Litteraturstudie. For å besvare problemstillingen er det gjort strukturerte søk i ulike databaser, hvor vi valgte ut 8 vitenskapelige artikler som vi inkluderte i studien.

Resultat: Fysisk aktivitet hos eldre er avgjørende for en god alderdom, og bidrar til å forebygge skader og fall. Samtidig er det få eldre som møter nasjonale myndigheters anbefalinger for fysisk aktivitet. Hverdagsrehabilitering er en måte kommuner kan jobbe på som vil kunne bidra til å øke pasienters aktivitetsnivå og ivaretakelse av ADL-ferdigheter. Hjemmet som arena bidrar til at pasienter tar større ansvar for dagligdagse aktiviteter. Motivasjonen til rehabilitering øker når pasienten har et ønske om å bo hjemme selv. Tidlig intervensjon er også avgjørende for å lykkes med hverdagsrehabilitering. Koordinering, kommunikasjon og informasjon er sykepleiers rolle i det tverrfaglige teamet. Sykepleier bruker sin kliniske kompetanse for å iverksette tiltak. Likevel kan sykepleiere oppleve ambivalens ved å gå fra “å gjøre for” til å aktivisere pasienten til å mestre dagligdagse aktiviteter selv.

Konklusjon: Hverdagsrehabilitering er en samskapende prosess mellom rehabiliteringsteamet og pasient. Sykepleierens oppgave er å utarbeide mål i samarbeid med pasienten i et tverrfaglig team, som bidrar til å fremme pasientens motivasjon for fysisk aktivitet. Gjennom målretta tiltak i sykepleierens arbeids- og beslutningsprosess, og god kommunikasjon kan sykepleieren fremme pasientens indre styrker og ytre ressurser for å mobilisere til egenaktivitet og egenomsorg. Sykepleieren kan styrke pasientens helse og velvære og på den måten bidra til å møte regjeringens mål om øke andelen eldre som bor og mestrer hverdagen hjemme selv lenger

Introduction: In order to meet the challenges of the future in the welfare state with more elderly people and fewer hands, we are dependent on making arrangements so that the elderly can live longer at home, and to a greater extent master life on their own. Everyday rehabilitation as a measure is a new way of thinking, which meets the need for change in the healthcare system and the challenges we face in the municipal health service. Prevention and early intervention aim to prevent, or delay the need for extensive care. Everyday rehabilitation is linked to mastering the activities of daily life in the user's home and immediate environment, precisely to reduce the risk of having to become passive recipients of help.

Objective: Investigate how nurses can contribute to increased activity through enablement, and work to promote the patient's self-care.

Method: Literature study. In order to answer the problem, structured searches were carried out in various databases, where we selected 8 scientific articles which we included in the study.

Result: Physical activity in the elderly is essential for a good old age, and helps to prevent injuries and falls. At the same time, few older people meet the national authorities' recommendations for physical activity. Reablement is one way municipalities can work that will contribute to increasing patients' activity level and maintenance of ADL skills. The home as an arena contributes to patients taking greater responsibility for everyday activities. The motivation for rehabilitation increases when the patient has a desire to live at home. Early intervention is also crucial for successful reablement. Coordination, communication and information is the nurse's role in the interdisciplinary team. Nurses use their clinical competence to implement measures. Nevertheless, nurses can experience ambivalence by going from "doing for" to activating the patient to master everyday activities themselves.

Conclusion: Reablement is a co-creative process between the rehabilitation team and the patient. The nurse's task is to prepare goals in collaboration with the patient in an interdisciplinary team, which helps to promote the patient's motivation for physical activity. Through targeted measures in the nurse's work and decision-making process, and good communication, the nurse can promote the patient's inner strengths and external resources to mobilize for self-activity and self-care. The nurse can strengthen the patient's health and well-being and in that way contribute to meeting the government's goal of increasing the proportion of older people who live and manage everyday life at home for longer.