The role of metacognitive change in treatment outcome: A systematic review of the literature to evaluate a central prediction of the S-REF model

Abstract

Psykoterapier har ennå ikke klart å demonstrere tilstrekkelig empirisk evidens for deres påståtte endringsmekanismer. Å identifisere og verifisere endringsmekanismer kan likevel anses som en av hovedprioriteringene i terapeutisk forskning. I denne litteraturgjennomgangen har vi syntetisert tilgjengelig forskning på en relativt ny terapeutisk modell: den metakognitive modellen, også kjent som S-REF-modellen. Målet vårt var å evaluere påstanden om at endring av dysfunksjonelle metakognitive antagelser er assosiert med endringer i symptomutfall - på tvers av psykiske lidelser og behandlingstilnærminger. Vi gjorde dette ved å gjennomføre en systematisk litteraturgjennomgang, hvor tjueseks artikler ble inkludert på grunnlag av at de hadde en statistisk analyse av sammenhengen mellom endring i metakognisjoner og endring i symptomer på tvers av ulike behandlingsintervensjoner. Vi hypotetiserte at alle effektive terapeutiske intervensjoner endret metakognisjoner gjennom behandlingsløpet, uavhengig av lidelse, og at denne endringen var assosiert med endringer i symptomutfall.

Endring i metakognisjoner ble observert i alle inkluderte artikler som testet for dette. Denne endringen var også tilstede i intervensjoner som ikke adresserte metakognitive antakelser direkte. Metakognitiv terapi (MCT) viste størst reduksjon av dysfunksjonelle metakognitive antakelser i artikler som sammenlignet MCT med andre terapeutiske intervensjoner. Samlet sett var endringer i metakognitive antakelser relatert til endringer i symptomutfall på tvers av alle psykiske lidelser inkludert i denne artikkelen, selv om bidraget til spesifikke metakognisjoner varierte avhengig av studiedesign, behandling og lidelse. Endring i “negative antakelser om at bekymring er farlig og ukontrollerbart” viste seg å være den mest relevante metakognitive antakelsen relatert til symptomsendring.

Denne litteraturgjennomgangen gir ytterligere støtte til den metakognitive modellen, og underbygger et skifte i forståelse av psykopatologi fra innholdsorientert til vektlegging av mental regulering. Våre funn viser at metakognitiv endring kan anses som et robust korrelat til symptomendring, noe som berettiger en ytterligere evaluering av metakognisjoner som en mulig endringsmekanisme i psykopatologi. Vi oppfordrer derfor fremtidig forskning til å undersøke videre forholdet mellom metakognisjoner og symptomutfal med studiedesign som gir mulighet for å teste kausalitet.

Psychotherapies have yet to demonstrate sufficient empirical grounding in their purported mechanisms of change. Yet, identifying and verifying mechanisms of change could be considered one of the main priorities of therapeutic research. In this review, we set out to synthesize the current empirical data of a relatively new therapeutic model: the metacognitive model – also known as the S-REF model. Our aim was to evaluate the claim that changing dysfunctional metacognitive beliefs would be associated with change in symptom outcomes across different psychological disorders and treatments. We did this by conducting a systematic literature review, which yielded twenty-six articles with a statistical analysis of the relationships between changes in metacognitive beliefs and symptom change across different treatment interventions. We hypothesized that all effective therapeutic interventions change metacognitions following treatment regardless of disorder, and that this change was associated with changes in treatment outcome.

Our synthesis showed that at least some metacognitive change occurred following treatment in all the articles testing for metacognitive change. This was also the case for interventions that did not directly target metacognitive beliefs. Metacognitive therapy (MCT) was, when compared to other treatments, superior in decreasing dysfunctional metacognitions. Overall, we found that changes in metacognitive beliefs were related to symptom change across all mental disorders included in this review, although the contribution of specific metacognitions varied between studies, treatments, and disorders. Change in “negative beliefs about the uncontrollability and danger of worry” appeared as the most relevant metacognitive domain related to change in a variety of symptoms.

This review gives further support to the metacognitive model, reflecting a shift in the understanding of psychopathology from content-oriented to an emphasis on mental regulation. We urge future research to investigate the relations between metacognitions and symptom outcome further, with study designs appropriate for testing causality. Nonetheless, our results show that metacognitive change is a relatively robust correlate of symptom change with the implication that further evaluation of metacognitive mechanisms in psychopathology is warranted.