Degree of Discrepancy between Child-, Teacher-, and Parent-Reports of Peer Victimization at School and the Relation with Concurrent and Subsequent Child Self-Esteem

Abstract

Bakgrunn: Det å bli utsatt for mobbing på skolen har vist seg å være skadelig for barns utvikling. Tidligere studier har imidlertid hovedsakelig benyttet seg av én informant (f.eks. barn) når de har undersøkt om barn blir mobbet av jevnaldrende, og dermed utelatt perspektivet til ulike nøkkelpersoner i barnets liv. Målet med denne studien var å undersøke relasjonen mellom det å bli mobbet av jevnaldrende på skolen, rapportert av barn, lærere og foreldre, og selvfølelse hos barn i en alder av 10, 12 og 14 år. Ved å gjøre dette, ble både rollen til diskrepans mellom disse tre informantene, i tillegg til deres unike prediktive verdi på selvfølelse (målt ved sammenfallende og senere tidspunkt) undersøkt. Metode: Studien hentet data fra den fjerde (n = 695, Mage = 10.51), femte (n = 644, Mage = 12.49) og sjette (n = 627, Mage = 14.33) oppfølgingsrunden til studien Tidlig Trygg i Trondheim (TTiT), hvor 52.3% av barna var jenter. Når det gjelder analysene, ble t-tester og ANOVA for repeterte målinger utført for å se på gjennomsnittsforskjeller mellom barn-, lærer-, og forelderrapporteringer. I tillegg ble flere hierarkiske regresjonsanalyser utført for å undersøke relasjonen mellom informant diskrepans og selvfølelse, samt relasjonen mellom rapporteringene til hver enkelt informant og selvfølelse. Resultat: Resultatene viste signifikante gjennomsnittsforskjeller mellom barn-, lærer- og forelderrapporteringer om hvorvidt barn blir utsatt for mobbing, hvor lærerne rapporterte mest mobbing. Videre viste det seg at diskrepans mellom barn og voksne korrelerte negativt med barns sammenfallende selvfølelse ved alderen 10, 12 og 14 år. Det ble ikke funnet noen signifikante sammenhenger mellom barn-voksen diskrepans og selvfølelse to år senere. Når det gjelder den unike prediktive verdien til hver informant, var det kun barns rapporteringer om å bli utsatt for mobbing av jevnaldrende på skolen som var relatert til sammenfallende og påfølgende selvfølelse hos barn. Konklusjon: Resultatene i denne studien peker på viktigheten av diskrepans mellom barn og voksne sine rapporteringer om at barn blir utsatt for mobbing av jevnaldrende, i forbindelse med barns sammenfallende (men ikke senere) selvfølelse. I tillegg vektlegger denne studien rollen til barnets egen oppfatning av å bli mobbet av jevnaldrende på skolen i forbindelse med sammenfallende og påfølgende selvfølelse.

Background: Peer victimization at school has been found to be detrimental to children’s development. Previous studies have, however, mostly looked at one informant (e.g., child) of peer victimization, thereby disregarding the perspective of different key figures in the child’s life. This study aimed to examine the relation between peer victimization at school, as reported by children, teachers, and parents, and child self-esteem at ages 10, 12 and 14. By doing so, both the role of the discrepancy between these three informants as well as their unique predictive value in concurrent and subsequent child self-esteem was investigated. Method: Data were derived from the fourth (n = 695, Mage = 10.51), fifth (n = 644, Mage = 12.49) and sixth (n = 627, Mage = 14.33) assessments of the Trondheim Early Secure Study (TESS), where 52.3% of the children were female. Regarding the analyses, t-tests and repeated measures ANOVA were performed to shed light on mean-level differences between child-, teacher-, and parent-reports. In addition, several hierarchical regression analyses were conducted to examine the relation between informant discrepancy and self-esteem, as well as the relation between each informant`s reports and self-esteem. Results: The results revealed significant mean-level differences between child-, teacher-, and parent-reports of peer victimization at school with teachers overall reporting the highest level of peer victimization. Further, child-adult discrepancy correlated negatively with concurrent child self-esteem at ages 10, 12 and 14. No significant associations were found between child-adult discrepancy and self-esteem two years later. As for the unique predictive value of each informant-report, only child-reports of peer victimization related to concurrent and subsequent child self-esteem. Conclusion: The results of this study point out the importance of discrepancies between child- and adult-reports of peer victimization for children's concurrent (but not later) self-esteem. Moreover, this study emphasizes the role of the child's own perception of peer victimization at school in relation to concurrent and subsequent self-esteem.