| dc.description.abstract | I denne oppgaven blir selvmedfølelse som alternativ til et positivt selvbilde drøftet. Til dette blir Neffs (2003 a) definisjon av begrepet benyttet. Den er basert på en buddhistisk forståelse av selvmedfølelse og består av tre hovedkomponenter: 1) å kunne vise vennlighet mot seg selv i møte med smertefulle opplevelser og nederlag i stedet for selvkritikk 2) oppleve fellesskap- kunne se sine opplevelser som del av en større menneskelig opplevelse heller enn som isolert 3) tilstedeværelse (mindfulness) -å kunne være oppmerksomt nærværende på ubehagelige følelser i stedet for å overidentifisere seg med dem. Ved å vektlegge betydningen av fellesmenneskelighet er selvmedfølelse i overensstemmelse med relasjonell psykoterapi som fremhever at selvbildet bare kan bedres ved å redusere opplevelse av ensomhet og isolasjon. Selvmedfølelse sammenfaller også med nyere vendinger i kognitiv terapi der tilstedeværelse (mindfulness) trekkes inn som en sunn form for selvbevissthet.
Til forskjell fra selvaktelse (selfesteem) tyder teori, samt empiriske funn (Neff, 2003 b) på at selvmedfølelse kan motvirke tendensen til narsissisme og selvopptatthet. Om selvmedfølelse blir brukt som mål på psykisk bedring vil enkelte aspekter ved terapi måtte fremheves. Særlig viktig blir terapeutens evne til tilstedeværelse, i tillegg til å fremstå med sin fellesmenneskelighet. Pasientens evne til å akseptere og tolerere ubehag blir trukket sterkere inn, i tillegg til målet om endring. Konklusjonen av studiet er at selvmedfølelse er en viktig, målbar kvalitet som kan være et alternativ til mer egosentriske begreper for selvrelaterte prosesser og følelser. Selvmedfølelse ser ut til å sammenfaller med sentrale verdier i postmoderne psykologi og skulle derfor ikke være vanskelig å integrere som et alternativ mål på et positivt selvbilde. | en_US |
