Språkfunksjon etter hjerneslag. En oppfølgingsstudie over tre år.

Abstract

Bakgrunn: Hvert år rammes omtrent ti tusen personer av akutt hjerneslag i Norge. En stor andel vil i forløpet oppleve at språket påvirkes, ofte i form av afasi eller dysartri. Det er rapportert ulike prognoser for slagrammede med språkvansker, og det er usikkert i hvilken grad språkfunksjonen kan gjenvinnes og hvilke faktorer som påvirker utfallet. Språkrehabilitering hos logoped anbefales, men er en begrenset ressurs. Slagrammede med språkproblemer er en gruppe med sammensatte utfordringer, og har ofte andre kognitive vansker eller funksjonsnedsettelser samtidig. Formålet med oppgaven var å undersøke hva som kjennetegner personer med et språkproblem etter hjerneslag, og se på forløpet av språkfunksjon 3, 18 og 36 måneder i etterkant av hjerneslaget. Videre ville vi undersøke hva som kjennetegnet deltagerne som mottok logopedhjelp, og se på hvordan deltagerne selv opplevde sin språkfunksjon.

Metode: Studien er en del av The Norwegian Cognitive Impairment After Stroke Study (Nor-COAST-studien). 815 personer med akutt hjerneslag ble inkludert i perioden mai 2015 til mars 2017, og studien ble avsluttet i mars 2020. Deltagerne ble fulgt opp med klinisk undersøkelse og kartleggingsskjemaer under sykehusinnleggelsen, og deretter ved kontroller 3, 18 og 36 måneder etter hjerneslaget. Datamaterialet inkluderer sosiodemografiske karakteristika hos deltagerne, ulike forhold ved hjerneslaget, samt resultater fra en rekke nevropsykologiske tester. Vi undersøkte hvordan språkfunksjon endret seg over tid etter hjerneslag, og hvilken innvirkning alder, kjønn og utdanning hadde på denne utviklingen.

Resultater: Av de 815 deltagerne i Nor-COAST-studien ble 814 personer inkludert i vår studie. Gjennomsnittsalder for deltagerne var 73,5 år (SD 11,7). Ved innleggelse hadde 45,8% av deltagerne et språkproblem. Det å ha et språkproblem var assosiert med høyere alder, større grad av kognitiv svekkelse og lavere funksjonsnivå før slaget. Mortaliteten i løpet av oppfølgingsperioden var 25% blant deltagere med språkproblem, mot 14% i den øvrige studiepopulasjonen. I en modell med alder, kjønn og utdanning som kovariater var det en signifikant bedring av språkfunksjon over tid, og lavere alder var forbundet med større grad av bedring. Deltagerne som mottok logopedhjelp hadde betraktelig lavere alder og høyere funksjonsnivå enn de som ikke mottok slik hjelp. Det var en betydelig diskrepans mellom klinikers vurdering og deltagernes egen opplevelse av språkfunksjon.

Konklusjon: Deltagerne med språkproblemer var eldre og hadde lavere kognitiv og fysisk funksjon, samt høyere dødelighet. Kun en liten andel av deltagerne med språkproblemer mottok hjelp fra logoped.

Background: Every year around ten thousand people suffer from acute stroke in Norway. A great proportion of stroke survivors experience language and speech symptoms, most commonly in the forms of aphasia or dysarthria. The prognosis varies in different studies, and it is unclear to what degree language can recover after stroke and what factors affects the outcome. Speech therapy is recommended but seems to be a limited offer. Stroke patients with language impairment face complex difficulties, and often suffer from other cognitive or functional impairments. The aim of this study was to investigate what characterizes those acquiring post-stroke language impairments, and the progress of language function at 3, 18 and 36 months after the stroke. Additionally, we wanted to explore the characteristics of those who received speech therapy, and look into the participants own perception of their language function.

Method: This study is a part of The Norwegian Cognitive Impairment after Stroke Study (Nor-COAST-study). 815 patients with acute stroke were included between May 2015 and March 2017, and follow-up was completed in March 2020. The participants were evaluated by clinical examinations and assessment forms at admission and at follow-up 3, 18 and 36 months after the stroke. Data includes clinical and demographic information, stroke characteristics and results from neuropsychological assessments. We investigated the course of language impairments over time, as well as the effects that age, sex and education had on the development.

Results: Among the 815 patients in The Nor-COAST-study 814 participants were included in our study. Mean age among the participants was 73.5 years (SD 11.7). At admission, 45.8% of the population had a language impairment. Having a language impairment was associated with higher age, more severe cognitive impairment, and pre-stroke disability. The mortality among the participants with language impairment was 25% during follow-up, compared to 14% among those who did not have language impairment. In a model with age, sex and education as covariates, there was a significant improvement in language function over time. Age had a significant effect, where lower age was associated with more language improvement. The participants that received speech therapy had a considerably lower mean age and higher level of functioning compared to those with language impairments who did not receive speech therapy. We also found a notable divergence between the clinicians and the participants’ personal perception of language impairment.

Conclusion: Results show that participants with language impairments were older and had lower cognitive and physical functioning pre-stroke as well higher mortality. Only a minor proportion of the participants with a language impairment received speech therapy.