Digital cognitive behavioural therapy for insomnia and physical activity: A mediation analysis in a randomised controlled trial

Abstract

Insomni er den vanligste søvnforstyrrelsen i verden, og er assosiert med psykiske lidelser, nedsatt livskvalitet, dysfunksjonelle kognisjoner og fysisk inaktivitet. Fysisk inaktivitet er et økende globalt problem, og er den fjerde vanligste dødsårsaken på verdensbasis. I denne studien undersøkte vi om behandling av insomni med digital kognitiv atferdsterapi for søvnløshet (dCBT-I) ville føre til endringer i fysisk aktivitetsnivå, og om reduserte insomninivåer medierte resultatene. Dette er den første studien av sitt slag som undersøker denne sammenhengen. Studien er en planlagt sekundæranalyse av 1721 deltakere i en randomisert kontrollert studie (RCT), der vi sammenlikner dCBT-I (n = 868) med pasientundervisning (PE) (n = 853). Vi målte fysisk aktivitetsnivå ved hjelp av selvrapporterte data ved studiens start, etter 9 ukers behandling og ved 6- og 24-måneders oppfølging. Vi brukte Insomnia Severity Index (ISI) for å vurdere graden av insomni ved de samme tidspunktene. Vi benyttet Hayes PROCESS medieringsanalyser for å teste mediering av ISI-skårer på fysisk aktivitet. Vi fant ingen statistisk signifikante forskjeller i fysisk aktivitetsnivå målt i minutter mellom dCBT-I og kontrollgruppen etter behandling. Reduserte insomnisymptomer medierte ikke resultatene. Imidlertid rapporterte dCBT-I-gruppen en statistisk signifikant økt forbedring i oppfatningen av egen fysisk aktivitet sammenlignet med kontrollgruppen. Reduserte insomnisymptomer medierte resultatene delvis. Disse funnene tyder på at dCBT-I kan påvirke kognitive prosesser og forbedre måten individer oppfatter sin egen fysiske aktivitet. Funnene våre viser at folk med insomni er i utgangspunktet like fysisk aktive som den generelle befolkningen, hvilket gjør at endringer i fysisk aktivitetsnivå målt i minutter etter dCBT-I fremstår mindre sannsynlig. Fremtidige studier bør undersøke hvordan insomnibehandling påvirker kognitive prosesser knyttet til fysisk aktivitet. Fremtidig forskning bør også implementere treningskomponenter i dCBT-I og undersøke hvorvidt bestemte nivåer av fysisk aktivitet modererer effekten av insomnibehandling.

Insomnia is the most common sleep disorder in the world and is associated with mental disorders, reduced quality of life, dysfunctional cognitions, and physical inactivity. Physical inactivity is a growing global problem and is the fourth leading cause of death worldwide. In this study, we investigated whether treating insomnia with digital cognitive behavioural therapy for insomnia (dCBT-I) would lead to changes in physical activity levels and whether reduced levels of insomnia mediated the results. This is the first study of its kind to examine this relationship. We conducted a planned secondary analysis of data from a randomised controlled trial (RCT) involving 1721 participants, comparing dCBT-I (n = 868) to patient education (PE) (n = 853). We measured physical activity levels using self-reported data at the start of the study, after 9 weeks of treatment, and at 6- and 24-month follow-up. We also used the Insomnia Severity Index (ISI) at the same data points to assess the degree of insomnia. We used Hayes PROCESS mediation analysis to test the mediation of ISI scores on physical activity. We found no statistically significant differences in physical activity levels measured in minutes between the dCBT-I and the control group after treatment. Reduced insomnia symptoms did not mediate changes in minutes of physical activity. However, the dCBT-I group reported a statistically significant improvement in their evaluation of their own physical activity levels compared to the control group. Reduced insomnia levels partially mediate the results. These results suggest that dCBT-I may affect cognitive processes and improve the way individuals perceive their own physical activity. Our findings showed that people with insomnia are as physically active as the general adult population, suggesting that improvements in minutes of physical activity as a result of dCBT-I would be less likely to occur. Future studies should investigate how insomnia treatment affects cognitive processes related to physical activity. Additionally, future research should implement exercise components in dCBT-I and examine whether particular levels of physical activity moderate the effects of insomnia treatment.