En kvalitativ studie om tilsynspersoners erfaringer og opplevelser med det økte samværsomfanget mellom barn og biologiske foreldre i etterkant av dommene fra Den europeiske menneskerettsdomstolen

Abstract

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har de senere år avsagt en rekke dommer i norske barnevernssaker. Per 3. juni 2022 har EMD avsagt dom i 21 av til sammen 43 saker om barnevern mot Norge. Norge har i 15 av disse blitt domfelt for brudd på retten til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 8. Samtlige saker gjelder tvangstiltak fra barneverntjenesten sin side, og kritikken omhandler i stor grad begrensninger knyttet til samværsfastsettelse mellom barn og biologisk foreldre. Samværsutmålingene har blitt oppfattet som standardiserte normer, og samværsomfanget kritiserer for å være for lavt til å være forenlig med en gjenforening mellom barnet og biologiske foreldre. Videre presiseres det at formålet med samværene må være å opprettholde og styrke og båndene mellom barnet og de biologiske foreldrene.

Formålet med denne kvalitative studien var å utdype kunnskapen om hvilke erfaringer og opplevelser tilsynspersoner har med det økte samværsomfanget mellom barn og biologiske foreldre i etterkant av dommene fra EMD.

Dette ble undersøkt ved hjelp av semistrukturerte intervjuer med tre tilsynspersoner ansatt i tre ulike kommunale barneverntjenester. Intervjuene viser stor grad av variasjon i hvordan tilsynspersonene jobber med å opprettholde og styrke relasjonen mellom barn i fosterhjem og deres biologiske foreldre. Undersøkelsen viser at det er behov for mer forskning på hvordan veiledete samvær kan og bør gjennomføres i praksis. Funnene viser videre negative holdninger blant enkelte fosterforeldre til hyppige samvær, samt ulike måter hyppige samvær påvirker barnets lojalitetskonflikter og reaksjoner forut for, under og etter samvær.

In the recent years, the European Court of Human Rights (ECHR) has made judgments in Norwegian child welfare cases. As of 3 June 2022, the ECHR has delivered judgment in 21 of a total of 43 child protection cases against Norway. In 15 of these cases, Norway has been convicted of violating the right to family life under Article 8 in the European Convention on Human Rights. All cases concern coercive measures from the child protection service, and the criticism largely concerns restrictions relating to the determination of visitation between children and biological parents. Visitation measures have been perceived as standardized norms, and the extent of visitation is criticized for being too low to be compatible with a reunion between the child and biological parents. Furthermore, it is specified that the purpose of the visits must be to maintain and strengthen the bonds between the child and the biological parents.

The purpose of this qualitative study was to deepen the knowledge about which experiences supervisors have with the increased visitations between children and biological parents after the judgments from the ECHR.

This was investigated using semi-structured interviews with three supervisors employed in three different child welfare services. The interviews show a large degree of variation in how the supervisors work to maintain and strengthen the relationship between children in foster care and their biological parents. The findings show that there is needed more research on how monitored visits can and should be carried out in practice. The findings further show negative attitudes among some foster parents towards frequent visits, as well as different ways in which frequent visits affect the child's loyalty conflicts and reactions before, during and after visits.