| dc.description.abstract | Forandringer i klima, arealbruk og viltforvaltning har ført til endringer i nivå og type av forstyrrelser i norske boreale skoger. Blåbær er en nøkkelart i boreale økosystem og det er kjent at den blir påvirket av beiting fra de raskt økende hjortebestandene på vestlandet. I denne studien har jeg undersøkt langtidseffektene etter en eksperimentell utgjerding av hjort på blåbærplantas biomasse, skuddlengde, og skuddtetthet på 9 steder i Tingvoll kommune, Møre og Romsdal. Underveis i forsøksperioden var det en alvorlig tørkeepisode om vinteren som drepte omtrent 63% av den delen av biomassen til blåbær som er over bakken. Dette gitt en unik mulighet til å undersøke gjenveksten etter denne forstyrrelsen og hvordan den blir påvirket av hjortebeiting. Jeg fant at utgjerding av hjort førte til signifikant høyere vekstrater i biomasse og skuddlengde hos blåbær, men skuddtetthet var upåvirket. Skogtypen påvirket både hvor stor effekt utgjerdinga hadde, og hvordan blåbær hentet seg inn igjen etter alvorlig vintertørke.
I barskog (n=6) reagerte blåbær på vintertørken med kraftig kompenserende tilvekst av nye skudd, som etter kort tid førte skuddtettheten tilbake til samme nivå som før tørken og senere til enda høyere nivå. Skuddtettheten nådde en topp 4 år etter tørken. Etter denne toppen sank skuddtettheten, trolig på grunn av en selvtynningseffekt, mens biomassen og skuddlengden fortsatte å vokse. Dette skjedde i både beita og ubeita felt, men de ubeita feltene endte opp med signifikant høyere biomasse og skuddlengde enn de beita feltene. Dette tyder på at blåbær i forholdsvis åpen furuskog har tilstrekkelig energioverskudd til å midlertidig omfordele ressurser til økt vekst for å kompensere for skader påført av forstyrrelser som alvorlig tørke. Dette gjelder selv under den høye hjortetettheten i dagens Tingvoll kommune.
I løvskog var vekstratene til blåbær i form av biomasse og skuddlengde like store før og etter vintertørken. Dette tyder på en redusert evne til å hente seg raskt inn igjen etter slike forstyrrelser. Selv om vekstratene i beita løvskog var positive, gikk gjenveksten så sent at svært hyppige tørkeepisoder kan føre til lokal utryddelse av blåbær. Dette tyder på at strategiene som blåbær i løvskog har for ressursfordeling kan ha større begrensninger enn i barskog. Dette kan føre til en manglende evne til å omfordele ressurser til midlertidig økt vekst for å kompensere for skader forårsaket av forstyrrelser som alvorlig vintertørke, i alle fall under dagens høye hjortetetthet i Tingvoll.
Jevnt over viser blåbær en høy grad av robusthet. For at blåbær skal oppleve varig nedgang må den utsettes for flere stressmoment som skygge, konkurranse og høyt beitetrykk, i tillegg til ødeleggende forstyrrelser som alvorlig vintertørke. Beiting fra dagens tette hjortebestand i Tingvoll forsterker trolig robustheten til blåbær i barskog ved å hindre konkurransedyktige arter som røsslyng og løvtrær i å etablere seg, men senker robustheten til blåbær i løvskog ved å redusere vekstraten til et kritisk lavt nivå der sårbarheten for alvorlige forstyrrelser øker. Jeg anbefaler ingen markant endring i hjortebestanden i Tingvoll for blåbærplanas skyld, ettersom dagens tetthet av hjort vedlikeholder stabiliteten og robustheten til hovedhabitatet til blåbær. | |
| dc.description.abstract | Changes in climate, human land use and wild game management have altered the levels and nature of disturbances in Norwegian boreal forests. Bilberry is a keystone species in boreal ecosystems and is known to be affected by browsing by the rapidly increasing red deer populations of western Norway. In this study I have examined the long-term effects of a browsing exclosure experiment on bilberry biomass, mean shoot length and shoot density at 9 sites in Tingvoll municipality, Norway. During the experiment, a severe winter drought affected the study area, killing around 63% of above-ground bilberry biomass, giving a unique opportunity to investigate the regrowth combined with the effects of red deer browsing on bilberry in the years following this disturbance. I found that the browsing exclosure treatment resulted in significantly higher growth rates in bilberry biomass and mean shoot lengths, but it had no effect on shoot density. Forest type influenced the relative effect size of the exclosure treatment and was found to be an important predictor of bilberry recovery from a severe winter drought.
In coniferous forests (n=6), bilberry responded to the winter drought with a vigorous compensatory growth of new shoots, quickly replacing and even surpassing the pre-drought shoot density. The shoot density reached a peak 4 years after the drought, after which it dropped back down presumably due to self-thinning, as the biomass and mean shoot lengths continued to increase. This was the case in both browsed and unbrowsed plots, but unbrowsed plots ended up with significantly higher biomass and mean shoot lengths than the browsed plots. This indicates that bilberry in open pine forests has sufficient surplus energy, to reassign a significant amount of energy to temporary accelerated growth to compensate for damage caused by disturbances, even under the high red deer density of present day Tingvoll.
In deciduous forests (n=3), the growth rates in bilberry biomass, mean shoot lengths and shoot density were the same before and after the winter drought indicating an inability to quickly recover from such disturbances. Though the growth rates in browsed deciduous plots were positive, recovery was so slow that frequent droughts could possibly lead to extirpation of bilberry. This indicates that the resource allocation strategy of bilberry in deciduous forests might be more constrained, leaving no significant room to reassign resources to temporary accelerated growth to compensate for damage caused by disturbances, at least under the high red deer density of present day Tingvoll.
Overall, bilberry resilience is high. To cause lasting decreases in bilberry abundance it must be subjected to multiple stressors such as shade, competition, and high browsing pressure, in addition to destructive disturbances such as severe winter droughts. Browsing at the current day red deer density of Tingvoll municipality likely improves bilberry resilience in coniferous forest by preventing the establishment of highly competitive common heather and deciduous trees, but lowers bilberry resilience in deciduous forest by reducing growth rates to a critically low rate where its susceptibility to major disturbances is increased. I recommend no substantial changes to the red deer population of Tingvoll on account of bilberry, as the current density mediates stability and resilience in the main habitiat of bilberry. | |
