| dc.description.abstract | Introduksjon:
=========
Både kognitiv atferdsterapi med eksplisitt fokus på intoleranse for usikkerhet og metakognitiv terapi for generalisert angstlidelse, har allerede i flere behandlingsstudier vist seg effektive i å behandle generalisert angstlidelse med samtidig depresjon. I tillegg til å dokumentere effekten av intervensjonene i kliniske behandlingsstudier, er et viktig ledd i å evaluere effekten av både nyere og eldre metoder, å identifisere hvilke elementer som blir modifisert i behandling, hvor betydningsfulle ulike elementer er i lidelsen, og hvilke faktorer som har mest å si for symptomlette. Med bakgrunn i at den metakognitive modellen for generalisert angstlidelse vektlegger ulike antagelser som sentrale i opprettholdelse av generalisert angstlidelse og intoleranse for usikkerhetsmodellen, og pasientpopulasjonen skårer forhøyet på disse antagelsene, ønsker jeg å sammenligne den relative viktigheten til en type kognisjon karakterisert av intoleranse for usikkerhet versus metakognisjon, hos personer med bekymringsangst og samtidig depresjon. Kunnskap om dette vil informere oss om behandling av generalisert angstlidelse bør omhandle gyldigheten av tanker og oppfatninger (kognitiv terapi) og/eller gyldigheten av antakelser om regulering av tenkning (metakognitiv terapi). I tillegg kan sammenhengene mellom elementer i en nettverksanalyse gi kunnskap om hvordan psykologiske faktorer er relatert til hverandre og til symptomer.
Metode:
======
For å undersøke forholdet mellom teoretiske mekanismer og symptomer, svarte deltakere på utvalgte ledd fra 8 standardiserte spørreskjema, basert på begreper hentet fra en kognitiv modell og den metakognitive modellen. Alle spørreskjemaene måler symptomer og følelser, tanker og antagelser, atferd og strategier relatert til bekymringsangst/generalisert angstlidelse. Deltakere ble rekruttert i nettforum og -grupper for personer med mentale helsevansker. Totalt 14 faktorer ble inkludert i de enkle bivariate korrelasjonene og i det regulariserte partielle korrelasjonsnettverket. For å avgjøre, og kvantifisere, hvilke av de 14 elementene i det partielle og regulariserte korrelasjonsnettverket, som hadde den største umiddelbare påvirkningen på de øvrige elementene, ble forventet påvirkning beregnet (sentralitetsindeks).
Resultater:
========
Samtlige 14 elementer, med unntak av de positive metakognitive antagelsene om bekymring, var positivt og signifikant assosiert med angst i de enkle bivariate korrelasjonene. Noden som omhandler positive metakognitive antagelser om bekymring var betydelig mindre sentral for symptomer, enn både intoleranse for usikkerhet og negative metakognitive antagelser om bekymring. Noden som omhandler negative metakognitive antagelser om bekymring var mest sentral i nettverket som helhet, etterfulgt av; inhibitorisk angst/usikkerhetsparalyse (1.22), type 2 bekymring (1.09), depresjon (0.73), behov for kontroll (0.65) og prospektiv angst (.61). De negative metakognitive antagelsene om bekymring var betydelig sterkere forbundet med både type 1 og type 2 bekymring, enn både intoleranse for usikkerhet (kognisjon) og andre domener av metakognitive antagelser. Metakognisjoner, særlig behovet for kontroll, positive metakognitive antagelser om bekymring og kognitiv-selvbevissthet, var sterkere forbundet med strategier for å håndtere bekymring enn intoleranse for usikkerhet, men underdimensjonen prospektiv angst/behovet for predikerbarhet hadde også et unikt bånd til slike strategier. Intoleranse for usikkerhet (kognisjon) var noe sterkere forbundet med strategier for å unngå å bekymre seg, enn metakognitive antagelser, særlig den ene underdimensjonen i intoleranse for usikkerhet; inhibitorisk angst/usikkerhetsparalyse.
Diskusjon:
========
Gjennom å studere det partielle regulariserte nettverket var det tydelig at både metakognisjoner og intoleranse for usikkerhet var forbundet med en rekke komponenter i bekymringsangst. Negative metakognitive antagelser om bekymring og type 2 bekymring var generelt sterkere relatert til atferd/bekymring/strategier, enn intoleranse for usikkerhet. Strategier for å unngå å bekymre seg, inhibitorisk angst, type 2 bekymring og kognitiv tiltro var direkte forbundet med psykologiske symptomer (angst og depresjon). Det er konsistent med den metakognitive modellen at type 2 bekymring, uhensiktsmessige strategier for å håndtere bekymring og sammenfall i selvregulering (inhibitorisk angst), medierer relasjonen mellom metakognisjoner og symptomer. Der er også i tråd med den metakognitive modellen at antagelser om kognitive funksjoner (kognitiv tiltro) kan bidra til symptomer. Intoleranse for usikkerhet var knyttet til type 1 og type 2 bekymring og strategier for å håndtere og unngå å bekymre seg, men i mindre grad enn metakognisjoner. Riktignok var intoleranse for usikkerhet sterkere relatert til strategier rettet mot å unngå å bekymre seg, enn metakognisjoner. Intoleranse for usikkerhet, og særlig underdimensjonen inhibitorisk angst, var direkte relatert til symptomer (angst og depresjon). Sammenhengene mellom dimensjoner i intoleranse for usikkerhet og andre elementer i lidelsen er forenlig med at et høyt behov for predikerbarhet og usikkerhetsaktivering ligger til grunn for lidelsen, som antatt i en transdiagnostisk modell hvor intoleranse for usikkerhet er inkorporert. Men sammenhengene i nettverket tyder i enda større grad på at de prospektive og inhibitoriske aspektene av intoleranse for usikkerhet er et produkt av ineffektiv mental regulering gitt av skjevheter i det metakognitive kontrollsystemet. Man kan imidlertid ikke konkludere sikkert i kryss-seksjonelle data. De betydelige sammenhengene mellom metakognisjoner, og til dels intoleranse for usikkerhet, og andre komponenter i bekymringsangst (strategier og symptomer), reflekteres i høye sentralitetsmål på særlig tre elementer: negative metakognitive antagelser om bekymring, inhibitorisk angst/usikkerhetsparalyse og type 2 bekymring. Den overlegne sentraliteten til komponenter som kun vektlegges i den metakognitive modellen: negative metakognitive antagelser om bekymring, type 2 bekymring og behovet for kontroll, indikerer at den metakognitive modellen totalt sett vektlegger de mest sentrale elementene i generalisert angstlidelse/bekymringsangst. Samtidig er elementer vektlagt i intoleranse for usikkerhetsmodellen: inhibitorisk angst/usikkerhetsparalyse og prospektiv angst/behovet for predikerbarhet, også nokså sentrale, og øker potensielt sin påvirkning på nettverket ved å interagere med høyere ordens sårbarheter (f.eks. negative og positive metakognitive antagelser om bekymring, samt behovet for kontroll). Implikasjoner av funnene for gjennomføringen av terapiene og videre forskning blir diskutert.
Konklusjon:
=========
Den høye sentraliteten til særlig negative metakognitive antagelser om bekymring, inhibitorisk angst/usikkerhetsparalyse, type 2 bekymring og behovet for kontroll kan være en slags forklaring på hvorfor kognitiv atferdsterapi med et eksplisitt fokus på intoleranse for usikkerhet og metakognitiv terapi for generalisert angstlidelse er effektive (de adresserer jo mange av disse sentrale elementene), muligens hvorfor metakognitiv terapi har vist seg bedre enn kognitiv atferdsterapi med et eksplisitt fokus på intoleranse for usikkerhet (den adresserer flere sentrale elementer) og hvorfor behandlingene har vist seg mer effektive enn behandlinger som ikke adresserer disse faktorene. Imidlertid, ny kunnskap om hvordan psykologiske faktorer er relatert til hverandre og symptomer reiser mange interessante spørsmål om underliggende prosesser i bekymringsangst. Et særlig viktig spørsmål dreier seg om naturen til underdimensjoner i intoleranse for usikkerhet (prospektiv og inhibitorisk angst) og deres sammenheng med tankestiler, metakognitive antagelser og strategier implisert i generalisert angstlidelse/bekymringsangst. På bakgrunn av dette er det behov for flere longitudinelle studier hvor man studerer de prospektive og inhibitoriske aspektene av intoleranse for usikkerhet og metakognisjoner sammen. | |
