Norges militære bidrag i Libya – En rettferdig krig?

Abstract

I 2011 valgte norske myndigheter å bidra militært i den humanitære intervensjonen av Libya, noe som i ettertid har fått mye ros og kritikk. Norges militære bidrag var seks kampfly, som skulle delta i de multinasjonale koalisjonsoperasjonene for gjennomføringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1973. Dette bidraget var knyttet til operasjonene Operation Odyssey Dawn ledet av USA, og senere da NATO overtok ledelsen av Operation Unified Protector. Det gikk knappe 100 timer fra ordren om det norske bidraget var gitt, til de seks kampflyene deltok aktivt i Libya-aksjonen. Norges uttalte politiske tolkning av FNs mandat gikk kun på beskyttelse av de sivile, samt å ikke bistå libyske militære styrker med regimeendring.

Erfaringene fra Libya-aksjonen vil svært sannsynlig legges til grunn for hvordan Norge engasjerer seg i eventuelle internasjonale væpnede konflikter i fremtiden. Oppgaven søker å besvare følgende problemstilling: kan Norges militære engasjement i Libya rettferdiggjøres etter prinsippene i teorien om rettferdig krig? Spørsmålet besvares ved å undersøke norske myndigheters beslutninger og handlinger før (jus ad bellum), under (jus in bello) og etter krigen (jus post bellum), i den hensikt å vurdere graden av rettferdighet og det etiske aspektet ved det norske militære bidraget. Ved å klassifisere de ulike prinsippene i rettferdig krig teorien, viser oppgaven til at Norges legitimitetsgrunnlag for bidraget i Libya ikke lar seg fult ut rettferdiggjøre etter prinsippene i teorien om rettferdig krig. Det er derfor grunnlag til å rette et kritisk søkelys på Norges deltagelse i Libya, og lærdommen som kommer ut av dette må legges til grunn for fremtidige væpnede konflikter.

In 2011, the Norwegian authorities chose to contribute militarily to the humanitarian intervention of Libya, which has subsequently received much praise and criticism. Norway's military contribution was six fighter jets, which were to participate in the multinational coalition operations for the implementation of the UN Security Council Resolution 1973. This contribution was related to Operation Odyssey Dawn led by the United States, and later when NATO took over the leadership of Operation Unified Protector. It took less than 100 hours from the order of the Norwegian contribution was given, until the six fighter jets actively participated in the Libya operation. Norway's stated political interpretation of the UN mandate was only based on the protection of civilians, and not in assisting Libyan military forces with regime change.

The experiences from the Libyan operation will very likely be used as a basis for how Norway engages in international armed conflicts in the future. The thesis seeks to answer the following question: can Norway's military involvement in Libya be justified according to the principles of the Theory of Just War? The research question is answered by examining the Norwegian authorities' decisions and actions before (jus ad bellum), during (jus in bello) and after the war (jus post bellum), to assess the degree of justice and the ethical aspect of the Norwegian military contribution. By classifying the various principles in the Just War Theory, the thesis shows that Norway’s contribution in Libya cannot be fully justified according to the principles in the Theory of Just War. Based on this, a critical spotlight should be pointed to Norway's participation in Libya, the lessons learned from it must be used as a basis for future armed conflicts.