Reimagining inclusion: At the intersection of relational bonds and cultural resilience

Abstract

Temaet for denne oppgaven er sosial inklusjon, sosiale bånd og relasjoner i norske grunnskoler. Hensikten med oppgaven er å undersøke hvordan skoler med lav sosioøkonomisk status forstår og oversetter begrepet sosial inklusjon i sin skolehverdag og hvordan sosiale relasjoner utspiller seg i denne inkluderingspraksisen. Målet er å finne ut om det er en sammenheng mellom inkluderings- og eksklusjonsprosesser i utviklingen av sosiale bånd blant skoleaktørene. Oppgaven er en casestudie basert på ti dybdeintervjuer med lærere, ansatte og skoleledere som ble gjennomført i 2019/2020 gjennom prosjektet «Barndom, oppvekst, skole og ulikhet i Norden» (Unequal Childhood).

For å undersøke hvordan skoleaktører forstår sosial inkludering og hvilke prioriteringer de gjør i arbeidet med sosiale bånd, brukes en tilnærming på mesonivå. Med en analyse basert på et mellomliggende nivå brukes teorier om inklusjon og eksklusjon, gruppedannelse, interpersonlige bånd og sosiale bånd for å belyse hvordan aktører interagerer på organisasjonsnivå. Dette, sammen med en fenomenologisk tilnærming, åpnet muligheten for en studie av det relasjonelle i en organisatorisk kontekst. Gjennom analysen avdekkes det at det trekkes paralleller mellom sosial inkludering og omfavnelse av mangfold og forskjeller. Utviklingen og etableringen av sosiale bånd mellom skoleaktører viser seg å ha stor variasjon, der noen bånd er sterkere, og andre er svakere. Likevel handler det om å finne en balanse mellom båndene. I tillegg vises det et fremtredende engasjement blant aktørene for å legitimere sin bydel som en kompetent arena for sine yngre innbyggere.

Politisk praksis og pedagogisk praksis har ofte motstridende perspektiver som gjør at skolen slites mellom to verdener i et inklusjonsperspektiv. I tillegg blir begrepet sosial inkludering tolket og oversatt ulikt blant ulike grupper mennesker. Det er ofte en forestilling av at det er sterke bånd og et tettere fellesskap som skaper grobunn for inkludering i samfunnet. Denne oppgaven illustrerer hvordan dette ikke nødvendigvis er tilfelle i en lav SES-skolesammenheng, og at det trengs en viss nødvendig avstand for å støtte profesjonalitet og inkluderende relasjoner. Dette skaper kontraster til konvensjonelle syn på skoler i områder med lav SØS. Skolen i denne casen viser til en investering i sosial kapital, fellesskapsbygging og mulighetsskapende strukturer i det eksisterende mangfoldet. Til slutt oppdages den enorme kompleksiteten som skolene består av med flere ulike oppgaver, funksjoner og domener, men som likevel er på linje med hverandre.

The theme for this thesis is social inclusion, social bonds, and relations in Norwegian primary schools. The purpose of the thesis is to investigate how schools with low socioeconomic status understand and translate the concept of social inclusion in their everyday school practice and how social relations play out in this practice of inclusion. The aim is to find out whether there is a connection between inclusion and exclusion processes in the development of social bonds among the school actors. The thesis is a case study based on ten in-depth interviews with teachers, employees and school leaders that were conducted in 2019/2020 through the Unequal Childhood project.

To examine how school actors understand social inclusion and what priorities they make in the work with social bonds, a meso-level approach is applied. With an analysis based on an intermediate level, theories of inclusion and exclusion, group formation, interpersonal ties and social bonds are used to shed light on how actors interact at an organisational level. This, together with a phenomenological approach, opened the possibility for a study of the relational in an organisational context. Through the analysis, it is revealed that parallels are drawn between social inclusion and the embrace of diversity and differences. The development and establishment of social bonds between school actors turn out to have a wide variety, where some bonds are stronger, and others are weaker. Yet, it is a matter of finding a balance between the bonds. In addition, a prominent commitment is shown among the actors to legitimise their district as a competent arena for their younger citizens.

Political practice and pedagogical practice often have conflicting perspectives that cause the school to strain between two worlds in an inclusion perspective. In addition, the concept of social inclusion is interpreted and translated differently among different groups of people. It is often a representation that it is strong bonds and a closer community that creates fertile ground for inclusion in society. This thesis illustrates how this not necessarily is the case in a low SES school context, and that a certain necessary distance is needed to support professionalism and inclusive relationships. This creates contrasts with conventional views of schools found in low SES areas. The school in this case refers to an investment in social capital, community building, and opportunity-creating structures in the existing diversity. Lastly, it is discovered the immense complexity that the schools consist of with several different tasks, functions, and domains, which nevertheless are on a par with each other.