Syv skyldige sorenskrivere: Embetsmisligheter blant norske sorenskrivere 1846-1857

Abstract

Det er skrevet lite om embetsmisligheter i et norsk-historisk perspektiv. Flere har hevdet at det sosiale og politiske systemet som tilrettela for embetsmisligheter under eneveldet, forsvant da Norge forlot eneveldet. Andre har pekt på at forholdene i økonomiforvaltningen var preget av eneveldets mislighetsarv fram til midten av 1800-tallet. Fortjenesten for opprydningen har blitt tillagt statsrevisjonen og Stortingets kontroll, samt Høyesteretts skjerpelse av straffenivået for kassamankoer og alvorligere lovbrudd. Sorenskriverne var en gruppe lokale embetsmenn der de embetsmislighetene som ble avdekket ofte var så mange og alvorlige at sakene havnet i rettsapparatet. I denne oppgaven har vi tatt for oss mislighetssakene til syv sorenskrivere og hvordan disse ble behandlet. Både med tanke på hvordan sakene ble håndtert av de som hadde oppsynsansvaret for sorenskriverne, og for fem av sakene, i rettssystemet. Oppgaven har også sett på hvordan kriminalloven av 1842 påvirket behandlingen, og i hvilken grad slike saker ble omtalt av pressen.

Not much has been written about malpractice cases within Norway’s state administration after 1814. Many have claimed that the social and political system that facilitated these malpractice cases during the Dano-Norwegian union. And that they disappeared when Norway became an independent state. Other people have claimed that these problems started to decline in the middle of the 1800s. The Norwegian parliament, government and supreme court have been credited with putting an end to the many cases of malpractice. The local magistrates were government officials, and their cases of malpractice were often especially numerous and serious in nature. This warranted the cases of malpractice associated with the local magistrates to be applied to the judicious system. This thesis focuses on the malpractice of seven local magistrates, how they were handled by the officials responsible for overseeing them, and, in the case of five of the magistrates, how they fared in the judicial system. It has also shown how the criminal law of 1842 interfered with the treatment of the magistrates and to what degree these cases were written about in the press.