Summary of mire restoration and evaluation of two methods for monitoring mire restoration in Norway

Abstract

Intakte myrer har store karbonlagre, men har i mange tilfeller tidligere blitt drenerte for skogbruk eller landbruk. Derfor ble det igangsatt en plan for restaurering av våtmark av Miljødirektoratet i 2016, med mål om å redusere utslipp av klimagasser og tap av biodiversitet. To overvåkningsmetoder ble introdusert: den intensive og den ekstensive overvåkningen.

Målet med denne studien er å gi en oppsummering av restoreringen som har blitt gjort i Norge under den første handlingsplanen for restaurering av våtmark og utforske og evaluere de to overvåkningsmetodene som blir brukt på restaurert myr i Norge. For restoreringsoppsummeringen ble QGIS brukt for å finne fordelingen av overvåkede restoreringsprosjekt, myrtype, vernestatus og restaurert areal. Denne undersøkelsen viste at ca. 60% av de restaurerte myrene har overvåkning, og at flertallet av prosjektene er på Østlandet og i Trøndelag. Ca. halvparten av de restaurerte myrene har detaljert beskrivelse av myrtype.

Dataen fra den intensive overvåknings metoden ble samlet inn ved å bruke en forenklet pin-punkt metode i fire 250 m lange linjer med mellomrom på 10cm i tillegg til å registrere dominerende artsgrupper langs transektet som gikk på tvers over en restaurert grøft. I den ekstensive overvåkningsmetoden ble data samlet inn ved å registrere artsgrupper i punkter med 0.5 m avstand langs transektet. For å undersøke effekten av restoreringen på viktige plantegrupper ble generaliserte miksede modeller laget for Sphagnum, Eriophorum and lyng for artslinjene og transektene fra den intensive overvåkningsmetoden og for den ekstensive overvåkningsmetoden. I tillegg ble effekten av restoreringen vurdert ved å se på endringen i artssammensetningen før og etter restaurering og sammenlignet med et referansetransekt ved hjelp av en Ikke-metrisk flerdimensjonal skalering (NMDS). I tillegg ble endring fra myrkantarter til myrflatearter undersøkt.

Ved bruk av dataen fra artslinjene, fant denne studien en økning i Sphagnum på noen restaurerte myrer etter fem år. De andre innsamlingsmetodene fant en økning i Eriophorum, mens innsamling langs transektet i den intensive metoden registrerte en nedgang i lyngarter. Endringer i artssammensetningen indikerte at restaurerte transekter var likere referansene enn før restaurering, og noen områder ble nærmere assosiert med våte myrarter som Sphagnum cuspidatum og Sphagnum tenellum. Ved å undersøke alle innsamlingsmetodene fant jeg at dataen fra artslinjene ga et klarere bilde av endringene etter restaurering enn de andre metodene.

Intact mires are great carbon stocks but have in many cases historically been drained for forestry and agriculture. Therefore, a restoration plan for wetland was instituted by the Norwegian Environmental Agency [Miljødirektoratet] with the aim of reducing greenhouse gas emissions and biodiversity loss. Two methods for monitoring were introduced, the extensive monitoring method and the intensive monitoring method.

The aims of this study were to summarize the restoration performed during the timeframe of this action plan and explore and evaluate the two monitoring methods in Norway. QGIS was used to summarize the distribution of monitoring, which type of mire was restored, their protection status and restored area, which informed that 60% of restored sites was monitored and that most restoration projects occur in eastern Norway or Trøndelag. Detailed description of the mires was found for approximately half the restored mires.

Data for the intensive method was collected by a simplified point intercept method in four 250 m long species lines with a 10cm distance between points per transect across a restored ditch. In addition, dominating plant groups were registered every 0.5 meters. The extensive method collects data by registering species groups in points with a 0.5 m distance along a transect. To determine the effect of restoration on important plant groups, generalized mixed models were created for Sphagnum, Eriophorum and Ericaceous plants for data from the intensive methods species line and transects as well as the extensive method. In addition, the effect of restoration was evaluated by looking at the species composition before and after restoration and compared to a reference transect by using non-metric multidimensional scaling (NMDS). The change in mire margin species to mire expanse species was examined.

I found, through the species line, that there was a slight increase in Sphagnum species at some sites after five years. Increase in Eriophorum was detected by the other sampling methods while decrease in Ericaceous plants was found by sampling along the transect in the intensive method. The change in species composition indicated that restored transects were more similar to references than unrestored, and in some sites more closely associated with wet mire species like Sphagnum cuspidatum and Sphagnum tenellum. By exploring how the different sampling methods detected change after restoration, I found that the species lines gave a more detailed perspective on the success of restoration.