Billedlig talt: En studie av utforming, tilrettelegging og bruk av digitale kommunikasjonshjelpemidler

Abstract

Denne oppgaven studerer assisterende og supplerende kommunikasjon (ASK), altså ulike former for hjelpemidler for å kommunisere. I løpet av denne oppgaven vil vi undersøke hvordan digitale kommunikasjonshjelpemidler utformes, og hvordan det tilrettelegges for bruk av disse? Hvordan fungerer de i praksis? Utgangspunktet for denne studien var praksisoppholdet vårt hos NAV Hjelpemiddelsentral Trøndelag, høsten 2021. Masteravhandlingen baseres på kvalitativ forskningsmetode, hvor datamaterialet er samlet gjennom 11 semistrukturerte intervjuer over Zoom. Det teoretiske rammeverket vi har anvendt i besvarelsen er todelt. Vi bruker et skript-perspektiv for å se på hvordan talemaskinene er skriptet fysisk og sosioteknisk, og hva slags type bruk skriptet muliggjør. I tillegg bruker vi et domestiseringsperspektiv for å se på hvordan talemaskinene tas i bruk.

I besvarelsen skiller vi mellom hvordan talemaskinene utformes, og den prosessen de går gjennom før de utleveres til brukerne og hvordan de tas i bruk. Studien er basert på et lite, men variert utvalg av informanter. Vi har fått rike besvarelser. Utvalget er delt inn i to kategorier: fagpersoner og foreldre. Dette har gitt oss et stort empirisk grunnlag for analyse, og funnene et sosioteknisk perspektiv på talemaskiner som utfyller funnene ut eksisterende litteratur om ASK i Norge.

Først finner vi en tydelig sammenheng mellom brukervennlighet og forståelse av teknologien, hvor utformingen og funksjonaliteten av maskinene påvirker bruk og mestring. Jo lettere talemaskinen er å bruke, desto lavere blir terskelen for å gi den en reell sjanse. Deretter ser vi at det som er enda viktigere, er personene rundt brukerne, og det samspillet som skjer mellom sluttbrukere og nettverkene deres. I skriptet delegeres mye ansvar til teknologien, mens når teknologien tas i bruk, delegeres også ansvar til nettverket rundt. Kommunikasjon er ikke noe som skjer i isolasjon, derfor kan heller ikke kommunikasjonshjelpemidlene brukes i isolasjon.

This thesis studies Augmentative and Alternative Communication (AAC), various forms of aids for communicating. During this assignment, we will investigate how digital communication aids are designed, how they facilitate use and how they work in practice. The starting point for this study was our internship at NAV Hjelpemiddelsentral Trøndelag, in the fall of 2021. The master’s thesis is based on a qualitative research method, where the data material is collected through 11 semi-structured interviews via Zoom. The theoretical framework we have used in the answer is twofold. We use a script-perspective to look at how the speech machines are scripted physically and socio-technically, and what kind of use the script makes possible. In addition, we use a domestication perspective to look at how the speech generating devices are used.

In the thesis, we distinguish between how the speech generating devices are designed, and the process they go through before they are handed out to the users and how they are used. The study is based on a small, but varied selection of informants. We have received rich answers. The sample is divided into two categories: professionals and parents. This has given us a large empirical basis for analysis, and the findings complements the findings from existing literature on AAC in Norway.

First, we find a clear connection between user-friendliness and understanding of the technology, where the design and functionality of the machines affect use and mastery. The easier the machine is to use, the lower the threshold for giving it a real chance. Then we see something even more important, the network around the users, and the interaction that takes place between end users and their networks. The script delegates a lot of responsibility to the technology, however when the technology is used, a lot of responsibility is also delegated to the surrounding networks. Communication is not something that happens in isolation; therefore, communication aids cannot be used in isolation.