Rytmiske kommunikasjonsfellesskap. En kvalitativ studie av teknologiske praksiser i avstandsforhold.

Abstract

I denne kvalitative studien undersøker jeg hvordan bruk av kommunikasjonsteknologier kan bidra til å redusere utfordringer ved fysiske avstander i avstandsforhold. Masteroppgaven min bygger på en sosialkonstruktivistisk og fenomenologisk tilnærming, hvor jeg gjennom 12 kvalitative dybdeintervjuer med individer i avstandsforhold søker en dypere forståelse av: (1) Hvordan mennesker i avstandsforhold erfarer og utnytter kommunikasjonsteknologier, (2) hvordan man gjennom samhandlingspraksiser og kommunikasjonsteknologier kan skape nærhet og tilstedeværelse til tross for avstand, og (3) hvordan man kan forstå teknologibruk og samhandling i avstandsforhold fra et sosiologisk perspektiv.

Gjennom min empiriske analyse identifiserer jeg samhandlingspraksiser, for eksempel de jevnlige oppdateringene og det hellige kveldsritualet, som utføres hver dag til nesten samme tid gjennom kommunikasjonsteknologier. Disse utføres for å forsøke å redusere utfordringer ved fysiske avstander. Utfordringene omhandler å ikke være en del av kjærestens hverdag, å ikke ha en felles hverdag, å ikke kunne tilbringe tid med kjæresten sin og å ikke kunne utvise kjærlighet i form av fysiske kjærtegn. Min sosiologiske analyse er strukturert etter de tre hovedtemaene: 1) Å være (eller ikke være) en del av hverandres hverdag, 2) Utvise kjærlighet over avstand: Små gleder, og 3) De fysiske møtene: En dyrebar pause fra den lange ventetiden. Masteroppgaven min bygger på en induktiv analyse av datamaterialet, men for å sette analysen i en større og mer generell sosiologisk sammenheng har jeg anvendt teoretiske perspektiver og tidligere forskning. Gerard Delantys (2003) begrep kommunikasjonsfellesskap er særlig sentralt, i tillegg til Aksel Tjora (2016; 2018), Ida Marie Henriksen og Aksel Tjora (2018) og Ian Hutchby (2001). Orsolya Kolozsvari (2015), Mary Chaykos (2017) og Henri Lefebvre (2013) gjør seg også gjeldende.

I et samspill mellom den empiriske analysen, de teoretiske perspektivene og den tidligere forskningen etablerer jeg og utvikler konseptet rytmiske kommunikasjonsfellesskap. Dette med bakgrunn i samhandlingspraksisene, og hvordan de kan anses som et resultat av hvordan informantene og deres kjærester erfarte og utnyttet tilgjengelige kommunikasjonsteknologier i en ny sosial situasjon av deres kjærlighetsrelasjon som avstandsforhold var. Dette betegner jeg som avstands-reduserende praksiser. Det er praksiser som for eksempel de jevnlige oppdateringene, det hellige kveldsritualet og nattameldingen. De utføres med formål om å redusere utfordringer ved de fysiske avstandene. I tillegg er konseptet et resultat av hvordan de avstands-reduserende praksisene skaper tilstedeværelse og nærhet til tross for avstand i såkalte emosjonelle rom. Konseptet rytmiske kommunikasjonsfellesskap har dermed blitt utviklet gjennom en empirisk analyse av datamaterialet og av å forstå denne fra et sosiologisk perspektiv. Rytmiske kommunikasjonsfellesskap betegner hvordan en repetitiv, rytmisk utførelse av samhandlingspraksiser gjennom kommunikasjonsteknologier kan kontinuerlig konstituere nærhet og tilhørighet mellom mennesker på avstand.

In this qualitative study, I investigate how the use of communicational technology can help reduce the challenges of physical distance in long distance relationships. My master’s thesis is based on a social constructivist and phenomenological approach. Through 12 qualitative in-depth interviews with individuals in long distance relationships I seek a deeper understanding of: (1) How people in long distance relationships experience and utilize communicational technologies, (2) how one can create closeness and presence through interactional practices and communicational technologies despite distance, and (3) how one can understand the use of technology and interaction in long distance relationships from a sociological perspective.

Through my empirical analysis, I identify interactional practices such as the regular updates and the sacred evening ritual, which are performed almost at the same time every day through communicational technologies. These are performed with the aim of reducing the challenges associated with physical distances and are thus performed to express love and spend time with loved ones, and to increase the feeling of being a part of their everyday life. My sociological analysis is structured according to the three main themes: (1) To be (or not to be) a part of each other’s everyday life, (2) To show love across distance: Small joys, and (3) The physical encounters: A precious break from the long wait. My master’s thesis is based on an inductive analysis of the data material. However, to put the analysis in a larger and more general sociological context, theoretical perspectives and previous research is also utilized. Gerard Delanty’s (2003) concept of communication communities is especially of importance, in addition to Aksel Tjora (2016; 2018), Ida Marie Henriksen and Aksel Tjora (2018), and Ian Hutchby (2001). Orsolya Kolozsvari (2015), Mary Chayko (2017), and Henri Lefebvre (2013) is also of relevance.

In an interplay between the empirical analysis, the theoretical perspectives, and the precious research, the concept of rhythmical communication communities was established and developed. This is based on how the informants and their loved ones experienced and utilized available communicational technologies in a new social situation arising in their romantic relation, namely a long-distance relationship. This new situation brought with it distance-reducing practices. Furthermore, the concept of rhythmical communication communities is based on how the distance-reducing practices create feelings of presence and closeness in so-called emotional spaces, despite the physical distance. The concept is thus developed through an empirical analysis of the data material and an attempt to understand this from a sociological point of view. The concept of rhythmical communication communities encompasses how a repetitive and rhythmical execution of interactional practices through communicational technologies can continuously constitute closeness and belonging between people at a distance.