Vis enkel innførsel

dc.contributor.advisorMjøen, Odd Morten
dc.contributor.authorMaseng, Jens
dc.date.accessioned2022-07-19T17:23:33Z
dc.date.available2022-07-19T17:23:33Z
dc.date.issued2022
dc.identifierno.ntnu:inspera:110626502:52306217
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/11250/3007075
dc.description.abstractTittel: Positiv adferdstøtte - vernepleierens beste venn? Hvilken rolle spiller selvbestemmelse i nyere forskning om PAS som metode i arbeid med voksne med mild/ moderat utviklingshemming? Introduksjon/ bakgrunn: Fokuset på utviklingshemmedes rett til selvbestemmelse har økt nasjonalt, samtidig som norske tilsynsmyndigheter stadig avdekker systematisk svikt i realisering av disse. Positiv adferdsstøtte (PAS) setter som mål å øke utviklingshemmedes livskvalitet, og setter selvbestemmelse som grunnleggende verdi for alt PAS-arbeid. Hensikt: Øke vernepleieres bevissthet på hvilke ulike roller selvbestemmelse kan ha, og vise hvordan selvbestemmelse kan være en integrert del av god vernepleierfaglig praksis i arbeid med utviklingshemmede. Metode: Litteraturstudie i nyere forskning Resultat: Fem studier ble funnet, hvorav i ingen av studiene er selvbestemmelse sentralt tema for arbeidet, og resultatene måler ingen endring i selvbestemmelse som resultat (output) av PAS-implementering. Dette står i kontrast til at hvordan Carr et al (2002) og Gore et al (2013) beskriver selvbestemmelse som verdi til grunn for all PAS-praksis. Oppgaven vurderer hvordan selvbestemmelse som verdi kan være tematisert som implementeringsfaktor (input) i studiene, og finner at selvbestemmelse qua valgfrihet (ved eks deltakernes frihet til å avstå deltakelse i PAS-intervensjonen) er ivaretatt. Selvbestemmelse qua integritetsuttrykk (som vernepleierens særkompetanse og profesjonsetiske ansvarsområde) kan derimot ikke sies å være ivaretatt. Ulike årsaker til dette diskuteres. Konklusjon: PAS, slik arbeidsmodellen beskrives Gore et al (2013) og Carr (2002), kan være et godt rammeverk for å arbeide med MUH, da PAS tar avstand fra restriktive arbeidsformer, vektlegger og legitimerer svært omfattende brukerkartlegging, legger evidenskrav til grunn for tiltaksvalg, og allerede ved bare delvis implementering kan bedre brukeres og pårørendes opplevelser. Men som arbeidsmetode for å ivareta selvbestemmelse som noe mer enn valgfrihet, krever PAS god vernepleierfaglig praksis, både i opplæring og implementering. Nøkkelord: utviklingshemming, frihet, positiv adferdsstøtte, tvang, selvbestemmelse Antall ord: 6971
dc.description.abstractTitle: Positive behavior support (PBS) – social nurses’ best friend? Which role does self-determination play in recent research on PBS as method for work with adults with mild/ moderate intellectual disabilities? Introduction and background: The number of people with intellectual disabilities’ right to self-determination has grown in Norway, though at the same time governmental bodies have revealed repeated systematic breaches in implementing these. PBS claims to increase the quality of life among people with intellectual disabilities, and puts self-determination as a core value for all PBS-practices. Aim: Highlight the law-governed responsibilities on social nurses on understanding and advocate self-determination in work with people with intellectual disabilities. Method: Literature study in recent research Result: Five studies were found, though none of these treats self-determination as a main topic, nor have measured increased self-determination as a result (output) from PBS-implementation. This stands in contrast to how PBS is prescribed by Carr et al (2002) and Gore et al (2013) as a core value in all PBS-practices. It is considered how the studies may have implemented self-determination as an input-factor. Self-determination as freedom of choice (e.g., by the right to no-participation in the PBS-intervention) is ensured. However, self-determination as an expression of integrity (as part of social nurses’ law-governed specialty) is hardly considered. Reasons for this are discussed. Conclusion: PBS, as presented by Carr et al (2002) and Gore et al (2013), is a relevant framework for working with people with intellectual disabilities, both because PBS dissociates from restrictive methods, puts emphasis on, and legitimates broad user-assessments, and highlights the importance of evidence-based measures for work. And PBS is shown to bring positive effects to both users and next to kin even when the PBS-framework is nearly fully carried out. However, as an integrated model for ensuring and developing self-determination as something more than freedom of choice, PBS falls short, and good social nursing practice is crucial. Key words: intellectual disability, freedom, positive behaviour support, coercion, self-determination Number of words: 6971
dc.languagenob
dc.publisherNTNU
dc.titlePositiv adferdsstøtte - vernepleierens beste venn?
dc.typeBachelor thesis


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel