Sammenlikning av mekanisk og termisk avlusing: Klekkesuksess og larveutvikling fra eggstrenger med vurdering av smittepotensial hos lakselus (Lepeophtheirus salmonis)

Abstract

Norsk lakseoppdrett har hatt en god økonomisk og produksjonsmessig vekst siden 2000-tallet. De siste årene har produksjonen likevel stagnert på grunn av utfordringer med lakselus (Lepeophtheirus salmonis Krøyer, 1837). Mekaniske og termiske avlusingsmetoder utgjør i dag de hyppigst benyttede behandlingsmetodene mot lakselus. Ingen av disse metodene er 100 % effektive, noe som gjør at noe lus også kommer tilbake til merda og utgjør en risiko for videre smitte. Målet for denne studien var å undersøke og sammenligne klekking og overlevelse av lakselus-larver som klekker fra eggstrenger som har vært gjennom mekaniske (Hydrolicer og SkaMik) og termiske (Optilicer) avlusingsmetoder og å vurdere smittepotensialet til disse lakselus-larvene etter behandling. Eggstrenger som ikke hadde vært behandlet (FØR-prøver) ble sammenlignet med eggstrenger som hadde gått gjennom de ulike behandlingstypene (ETTER-prøver). Eggstrengpar/single eggstrenger fra opp til 10 kjønnsmodne hunnlus fra tre ulike prøvetidspunkter (FØR, FILTER og ETTER) i behandlingen ble klekket under kontrollerte betingelser i laboratorie, der nauplie- og kopepoditt stadiene ble kvantifisert. Andelen eggstrenger som klekket var lik mellom FØR- og ETTER-prøvene (hhv. 85-98 og 88-95 %) for de ulike behandlingstypene. Det var ingen forskjell i gjennomsnittlig klekkeprosent (prosent nauplier per totalt antall egg i eggstrengen) mellom eggstrengene i FØR-prøvene (52,2-66,1 %) og ETTER-prøvene (57,6-66,0 %), og heller ikke mellom de ulike behandlingstypene. FØR- og ETTER-prøvene for Hydrolicer og SkaMik var like for både kopepoditt-overlevelse (prosent aktive kopepoditter per totalt antall egg i eggstrengen) og antall aktive kopepoditter per eggstreng. Det ble derimot registrert en signifikant lavere overlevelse av kopepoditter for ETTER-prøvene sammenlignet med FØR-prøvene for Optilicer både i % (FØR; 59,2 ± 22,7 %, ETTER; 39 ± 26,4 %) og antall kopepoditter per eggstreng (FØR; 213 ± 100 individer, ETTER; 129 ± 105 individer; p < 0,05). Det var også forskjell mellom FØR- og ETTER-prøvene for Optilicer i overlevelsen fra nauplie til kopepoditt-stadiet (prosent aktive kopepoditter per totalt antall aktive nauplier fra eggstrengen). Dette betyr at Hydrolicer og SkaMik har liten, og lik, påvirkning på klekking og larveutvikling, mens Optilicer sannsynligvis har en viss påvirkning på utviklingen til kopepoditt og at det derfor er noe færre kopepoditter som kan smitte videre etter termisk behandling. Det estimerte smittepotensialet etter behandling var høyt for alle metodene, mellom 1,22-4,60 millioner aktive kopepoditter (10-39 per fisk) fra hver merdbehandling. Det kunne imidlertid ikke konkluderes om en behandlingstype hadde et lavere smittepotensial enn de andre som følge av få observasjoner og stor variasjon mellom merdbehandlinger, men Optilicer kan ha generert et noe lavere smittepress etter behandling.

Norwegian salmon farming has had good economic and production growth since the 2000s. Production has stagnated in recent years, partly as a result of the growing salmon lice (Lepeophtheirus salmonis Krøyer, 1837) problem. The most commonly used treatments against salmon lice today are mechanical and thermal delousing methods. None of these methods are 100% effective, which means that some lice also return to the cage and pose a risk of further infection. The aim of this study was to investigate and compare hatching and survival of salmon lice larvae that hatch from egg strings that have been through mechanical (Hydrolicer and SkaMik) and thermal (Optilicer) delousing and to assess the infection potential of these larvae after treatment. Egg strings that had not been treated (FØR/Before-samples) were compared with egg strings that had undergone the different types of treatment (ETTER/After-samples). Up to 10 egg string pairs / single egg strings from three different sampling points (Before, Filter, After) in the treatment were hatched under controlled conditions in the laboratory, where the nauplii and copepodid stages were quantified. The proportion of egg strings that hatched was equal between the before and after samples (respectively 85-98 and 88-95 &) for the different types of treatment.There were no differences in hatching success (percent nauplii per total number of eggs in the egg string) between the egg strings that had not been treated (before-samples; 52.2-66.1 %) and those that had been treated (after-samples; 57.6-66.0 %), nor between the different types of treatment. Before- and After-samples for Hydrolicer and SkaMik were equal for both copepodid survival (percentage of active copepodids per total number of eggs in the egg string) and the number of active copepodids per egg string. On the other hand, a significantly lower survival of copepodids was registered when comparing before-samples with after-samples for Optilicer (p = 0.006) both in % (Before; 59.2 ± 22.7 %, After; 39 ± 26.4 % ) and number of active copepodids (Before; 213 ± 100, After; 129 ± 105). This means that Hydrolicer and SkaMik have a small, and equal, impact on hatching and larval development, while Optilicer probably has a certain effect on the development of copepodids and that therefore it may be fewer copepodids that can infect after thermal delousing. The estimated infection potential after treatment was high, between 1.22-4.60 million possible active copepodids (10-39 per fish) from each cage treatment. It could not be concluded that one type of treatment had a lower infection potential than the others as a result of few observations and high variation between cage treatments, however Optilicer may have generated a somewhat lower infection potential after treatment.