Historisk resistensutvikling for organofosfat og pyretroid hos lakselus (2002-2022)
Abstract
Havbruksnæringen anses som den nye oljen, men hemmes av biologiske faktorer som lakselus. Parasitten presser laksenæringens profittmarginer, muligheten til å opprettholde god fiskevelferd og ivareta nærliggende økosystemer. Det benyttes ulike avlusningsmetoder for å holde lusepåslag nede, hvorav kjemiske har vært foretrukket. Stor bruk i Romsdalsfjorden og Storfjorden frem til 2016 ga resistente lusepopulasjoner, nedsatt effekt og derav utfasing av organofosfat og pyretroider. I denne oppgaven har vi analysert lus fra Dryna og Gudmundset og funnet resistens-gen for begge kjemikaliene. Resultatene viser at 42% av testet lus var resistent mot pyretroider og at 10% sannsynligvis var resistent mot organofosfat. Analysene baserer seg på et begrenset antall prøver og er ikke representativt for lusepopulasjonene, men kan gi en pekepinn på dagens situasjon. Det diskuteres videre om resistensnivåene kan skyldes krysskontaminering mellom nærliggende anlegg, et latent gen i populasjonen, og/eller feil bruk av kjemikalier. Resistensnivået av pyretroider er svært høyt og en gjeninnføring frarådes. Andelen sensitive lakselus mot pyretroider er nå rundt 1/3 på Dryna og 1/2 på Gudmundset. En avlusning med 50% overlevelse blant lus er ikke effektiv. For å kunne ha en effektiv behandling uten overdrevne konsentrasjoner bør resistensnivået senkes ytterligere. Da til rundt samme målte nivåer som organofosfat, eller ideelt sett 0%. Ved en gjeninnføring av samtlige kjemikalier i et fravær av resistens, kan behandlingene kontrolleres, rulleres og resistensutvikling minimeres. Utviklingen bør følges over tid med et oppskalert volum på prøvetakningen. Mer sikkerhet kan eventuelt fastsette en beslutning rundt gjeninnføring av pyretroider og eller en eventuell utfasing av organofosfat. Aquaculture is considered the new oil, but the industry is hampered by biological factors, such as salmon lice. The parasite challenges profit margins, the opportunity to maintain good fish welfare and safeguard nearby ecosystems. Various de-licing methods are used to keep lice infestation down, of which chemical-based methods has been preferred. Extensive use in Romsdalsfjorden and Storfjorden until late 2016 resulted in resistant lice populations, reduced efficiency, and consequentially an outfacing of organophosphate and pyrethroids. In this thesis the students have analyzed lice from Dryna and Gudmundset and found a resistance gene for both chemicals. The results show that 42% of the lice tested were resistant to pyrethroids and that 10% probably were resistant to organophosphate. The analyzes are based on a limited number of samples and are not representative of the lice populations but can give an indication of the current situation. A partially high level of resistance after a long absence of chemicals may be due to cross-contamination between nearby plants, a latent gene in the population, and / or incorrect use of chemicals. The level of resistance against pyrethroids is substantial, and a reintroduction is therefore consequently not recommended. The proportion of sensitive salmon lice against pyrethroids is now approx. 1/3 on Dryna and 1/2 on Gudmundset. A de-licing with a near 50% survival among lice is not efficient. Thus, to maintain a certain level of efficiency, without excessive concentrations, the level of resistance should be lowered further. The result should amount to the same as measured levels of organophosphate, or ideally 0%. By reintroducing all chemicals in the absence of resistance, the treatments can be controlled, varied and the development of resistance minimized. Developments should be monitored over time with a scaled-up volume of sampling, to determine a decision to reintroduce pyrethroids or even a possible phasing out of organophosphate.