Barn som pårørende av foreldre med rusavhengighet

Abstract

BAKGRUNN: I Norge er det 5000 barn som har en nær omsorgsperson som er i behandling for rusproblematikk. Barn og unge har et behov for å uttrykke seg om følelser knyttet til foreldrenes sykdom, men flere forteller at de ikke får god nok informasjon til å forstå forelderens sykdom.

HENSIKT: Hensikten med oppgaven er å undersøke hvordan vi som sykepleiere, med vår kunnskap og erfaring, kan bidra til et større fokus rundt arbeidet med barn som pårørende av rusavhengige foreldre.

METODE: Det er brukt litteraturstudie som metode. Innledende og systematiske søk er blitt gjennomført for å finne de syv kvalitative og kvantitative forskningsartiklene som er brukt i oppgaven. Resultatene av disse er drøftet opp mot annen teori og faglitteratur.

RESULTAT: Barn av rusavhengige beskrev det som viktig å ha trygge voksne å prate med. Barneansvarlig personell jobber for økt fokus rundt barn som pårørende. Helsepersonell vegrer seg for å utføre arbeid med barn som pårørende, og de etterspør mer kunnskap og opplæring. Foreldre med rusavhengighet ønsker ofte ikke å involvere barna i sin sykdom eller behandling. Ved å motta informasjon om viktigheten av å involvere barna sa flere foreldre ja til å involvere de.

KONKLUSJON: Vi som sykepleiere må ha nok kunnskap og tid til å utføre arbeid med barn som pårørende. Det kreves en ytterligere presisering av hvem som har ansvar for oppfølgingen av barna. Vi må med hjelp av vår kunnskap motivere foreldre til å involvere barna i sitt behandlingsforløp. Vi som sykepleiere må være klar over hvilke instanser vi kan samarbeide med om oppfølgingen av barn som pårørende. Fokuset på barn som pårørende i helsevesenet må økes. Vi som sykepleiere må være mer bevisst på vår rolle når rusavhengige foreldre har mindreårige barn som pårørende.

BACKGROUND: In Norway there are 5000 children who have a close caregiver that is undergoing treatment for substance abuse. Children and adolescents have a need to express themselves about emotions related to their parents’ condition, but many report that they aren’t being given good enough information to understand their parents’ condition.

OBJECTIVE: The objective of the thesis is to explore how we as nurses, with our knowledge and experience, can contribute to a larger focus around working with children who are next of kin to substance addicted parents.

METHOD: Literature study has been used as a method. Preliminary and systematic searches have been carried out to find the seven qualitative and quantitative research articles used in the thesis. The results of these have been discussed against other theory and subject matter literature.

RESULT: Children of substance addicts described it as important to have safe adults to talk to. Healthcare professionals are hesitant to carry out work related to children as next of kin, and they are requesting more knowledge and training. Parents with substance addiction often to not want to involve their children in their illness or treatment. By receiving information on the importance of involving the children, several parents agreed to involve them.

CONCLUSION: Nurses need to have enough knowledge and time to perform work with children as next of kin. Further clarification is required regarding who is responsible for following up the children. With the help of our knowledge, we must motivate parents to involve their children in their treatment process. We as nurses must be aware of which agencies we can cooperate with regarding the follow-up of children as next of kin. The focus on children as next of kin in the health care system must be increased. We as nurses must be more aware of our role when substance addicted parents have minor children as next of kin.