Etter krisen - Erfaringer de barnefaglige på krisesentre har med oppfølging av barn etter utflytting

Abstract

Etter økt fokus på hvordan barn opplever vold i nære relasjoner og hvilke konsekvenser dette har for barn, har man fått mer fokus på barn på krisesentre. Krisesenterloven pålegger krisesentrene ansvaret for oppfølging av barn som har flyttet ut av krisesenteret i en reetableringsfase. Vi vet lite om oppfølgingen barn får fra krisesenteransatte etter utflytting fra et krisesenter. Tidligere forskning har vist at oppfølgingen skjer på den voksnes premisser, og det tilbys ulike tiltak som samtaler, hjemmebesøk, barnegrupper og foreldreveiledning. Hvordan oppfølgingen gjøres og erfares er lite utforsket. Formålet med oppgaven er å få økt kunnskap og innsikt i hvilke erfaringer de barnefaglige på krisesenteret har med å følge opp barn etter utflytting fra krisesenteret.

Det ble foretatt intervjuer av fem barnefaglig ved fem ulike krisesentre i Norge. Intervjuene foregikk via Teams hvor en semistrukturert intervjuguide ble benyttet. Det ble gjort lydopptak av intervjuene, som ble transkribert og analysert ved bruk av systematisk tekst kondensering (STC).

Deltagerne erfarte at forutsetninger for oppfølging av barn etter utflytting var å ha rutiner, planer for det enkelte barn, samt kapasitet og ressurser til å prioritere oppfølgingen. Deltagerne erfarte deres viktigste oppgave i oppfølgingen var å ivareta og fremme barneperspektivet. Relasjonens betydning i møte med barnet og foreldrene ble fremhevet, både dens betydning ved å skape trygghet for barnet, og som brobygger i møte med andre instanser. De barnefaglige erfarte samarbeidet med ulike fagpersoner i samme instans som varierende med hensyn til kunnskap om vold i nære relasjoner og grad av tilgjengelighet. Deltagerne erfarte at volden ikke nødvendigvis opphørte ved at barnet og forelder flyttet fra voldsutøver.

Studien antyder en utvikling i barnefaglig kompetanse på krisesentrene og økt fokus på barneperspektiv. Studien viser et behov for økt kunnskap om de involverte instansers mandat og kompetanse, samt klarere retningslinjer for hvordan samarbeidet skal utføres. I tillegg etterlyses det tydeligere føringer for hvilke krav det stilles til krisesentrenes tilbud til barn etter utflytting fra et krisesenter.

After increased focus on how children experience domestic violence and on the consequences this has for children, there has been an increased focus on children at the domestic violence refuges in Norway. The Act Relating to Municipalities’ Domestic Violence Refuge Services imposes the responsibility for the follow-up of children who have moved out from the refuge on the domestic violence refuges. We know little about the follow-up children receive from the refuges after moving out from a domestic violence refuge. Previous research has shown that the follow-up takes place on the adult’s terms, and various services such as conversations, home visits, children’s groups and parental guidance are offered. How the follow-up is done and experienced is scarcely researched. The purpose of this thesis is to gain increased knowledge and insight into the experiences of the child experts at the domestic violence refuges in Norway have with following up children after they have moved out from the domestic violence refuge.

There were conducted interviews of five child experts at five different domestic violence refuges in Norway. The interviews took place on the digital platform Microsoft Teams where a semi structured interview guide was used. The interviews were recorded, transcribed, and then analyzed using Systematic Text Condensation (STC).

The participants experienced that prerequisites for the follow-up of children after moving out was to have procedures, plans for the individual child, as well as the capacity and resources to prioritize the follow-up. The participants experienced that their most important task in the follow-up was to safeguard and promote the children’s perspective. The relationship’s importance in meetings with the child and parent were emphasized, both its importance in creating safety for the child, as well as being an intermediator between the families and other agencies. The child experts experienced the collaboration with different professionals in the same agency as varying regarding knowledge about domestic violence and degree of accessibility. The participants experienced that the violence did not necessarily cease when the child and parent moved out from the perpetrator of violence.

This study indicates that there has been a development in the level of professionalism og the child experts at the domestic violence refuges in Norway, as well as an increased focus on the children’s perspective. This study shows there is a need for increased knowledge of other agencies’ mandate and qualifications, as well as clearer guidelines as to what is required of the domestic violence shelters with regard to services offered to children after moving out from a refuge.