Okkupasjonslandskap i Trondheim: Mellom materialitet og minne, makt og mening
Abstract
Doktoravhandlingen «Okkupasjonslandskap i Trondheim: Mellom materialitet og minne, makt og mening» er en tverrfaglig orientert, samtidsarkeologisk studie av det materielle forsvarssystemet den tyske okkupasjonsmakten bygde rundt Trondheimsfjorden under den andre verdenskrig. Bunkere og brakker, flyplasser og havner, luftvern og radar, kasinoer og kinoer ble bygd. Sammen skapte disse anleggene nye landskap: visuelt, funksjonelt og ved endret meningsinnhold. Okkupasjonslandskapet forandret og preget hverdag og virkelighet for den okkuperte befolkningen.
Da krigen var over, forlot okkupantene Norge, men deres byggverk og anlegg stod tilbake. Okkupasjonslandskapet overlevde fredsslutningen, og det har frem til i dag, mer eller mindre intakt, vært arkeologiske spor etter krigen. Som materielle minner fra en dramatisk tid forteller disse anleggene ikke bare om okkupasjonsmaktens kontroll over landet og befolkningen, men også om hvordan nazistenes okkupasjonsmakt refunksjonaliserte landskapene rundt Trondheimsfjorden for å legge til rette for en massiv flåtebase.
Disse stedene er imidlertid mer enn spor fra krigen, de forteller også om hvordan man i årene etter krigen og frem til i dag praktisk har forholdt seg til krigens materielle arv. Avhandlingen analyserer materielt og skriftlig kildemateriale for å kartlegge hvordan tre av de viktigste tyske militæranleggene i Trondheim – ubåtbasen Dora, Lade flyplass og Persaunet leir – heller enn å bli ødelagt, ble overtatt og fikk nye funksjoner i etterkrigstidens gjenreisning. Både for byens ledelse og dens beboere ble dere meningsinnhold i liten grad ble definert av vanskelige minner fra krigen, men snarere ut fra deres materielle og funksjonelle nyttighet.
I takt med at krigen har kommet på avstand, både i tid og i det kollektive minnet, og krigens generasjoner ikke lenger forvalter erindringen om okkupasjonsårene, har også oppfatningen av okkupasjonsmaktens materielle levninger endret seg. Nye generasjoners ønsker og behov, så vel som nye idealer i kulturminnepolitikken og i minnekulturen, har ført til at flere tyske forsvarsverker og anlegg er blitt fredet, og de har etter årtusenskiftet kommet i fokus for fortidsforvaltning og formidling.
Den tyske okkupasjonen markerer et før og ett etter i utviklingen av Trondheim by. Krigsarv er mer og annet enn personlige erindringer, den er også materiell kultur. Avhandlingens analyse av undersøkelsesobjektenes og deres skjebne i etterkrigstiden viser både endringene og de dynamiske faktorene i minnekulturen.
Summary
The PhD thesis «Landscapes of Occupation in Trondheim: Between Materiality and Memory, Power and Meaning” is an interdisciplinary, contemporary archaeological analysis of the material defense system constructed by the German occupational forces around the Trondheim fjord during the Second World War. Bunkers and barracks, airfields and naval bases, anti-aircraft guns and radar stations, casinos and cinemas were built. Together, these sites created new landscapes: visually, functionally and through new ideological meanings. The landscape of occupation changed both people’s physical surroundings as well as their mental perception of it.
After the war, the occupiers left, but their facilities and constructions remained. The landscape of occupation survived the transition to peace and has, more or less intact, lasted as archaeological traces until today. As vestiges from a dramatic period, these sites reveal how the Nazi occupiers kept the country and its population under control, and how the Nazis refunctionalized areas around the Trondheim fjord to facilitate the construction of a massive naval base.
As traces and vestiges from the war, these sites also reveal how post-war Norwegian society has related to and perceived its war-time experiences and memories. By combining material and written sources, the thesis demonstrates how the three most important German military sites in Trondheim – the U-boat base Dora, the airfield at Lade and the military camp at Persaunet – were considered useful resources, taken over or given new functions in the reconstruction period following the war. Their meanings were not defined by painful or difficult memories of war, but rather by their materiel and functional usefulness.
As the war gradually comes at a distance, in both time and in the collective memory, the memory of the war changes and so does the perception of the occupation’s materiel remnants. The demands and desires of new generations, as well as new ideals within the cultural heritage politics and memory culture, has led to more and more German sites and constructions being protected and managed within cultural heritage management after the turn of the millennium.
The German occupation is in several ways a milestone in the development of the city of Trondheim. The heritage of war is more than personal and social memory, it is also material culture. The thesis demonstrates both the shifts and the dynamic factors moving the memory culture.