Terapeuters opplevelse med å tematisere og involvere barn som pårørende av voksne pasienter i tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser (TSB)

Abstract

Omtrent 90 000 barn i Norge har en forelder med rusrelatert lidelse. Disse barna utgjør en stor risikogruppe i samfunnet. Siden 2010 har norsk helsepersonell vært lovpålagt å identifisere og sikre oppfølging av barn som pårørende av psykisk syke og rusmiddelavhengige foreldre. Arbeidet med barn som pårørende preges imidlertid av en rekke utfordringer. Formålet med denne kvalitative studien var å undersøke hvordan terapeuter opplever å tematisere og involvere barn som pårørende av voksne pasienter i tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser (TSB). Det ble gjennomført totalt ti semi-strukturerte intervjuer med terapeuter på tvers av de ulike TSB-seksjonene i Midt-Norge. Datamaterialet ble analysert med tematisk analyse. Det ble funnet ulike barrierer og fasilitatorer knyttet til fem overordnede tema; terapeutnivå, pasientnivå, allianse, pårørendenivå og systemnivå. I tråd med tidligere forskning, rapporterte terapeutene fremdeles om manglende kompetanse, kunnskap, erfaring, trygghet, tid og ressurser knyttet til det barnefokuserte arbeidet. Nye funn fra foreliggende studie indikerer at det kan være aktuelt å tilrettelegge for økt autonomi med mulighet for terapeutene å tematisere barna senere i behandlingsforløpet. Dette kan tenkes å øke sannsynligheten for at alliansen styrkes og pasientens motstand dempes. Dermed ivaretar man alliansen med pasienten, men også barnets beste. Den genererte kunnskapen er relevant for klinisk praksis, da den kan gi ledelsen og klinikere i de ulike TSB-seksjonene en økt forståelse av hvilke utfordringer terapeutene står overfor, samt hva de trenger mer av for å kunne gjøre et tilstrekkelig arbeid med barn som pårørende. Videre kan funnene benyttes til å vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig med en profesjonalisert rolle der vedkommende har et eksklusivt fokus på barn som pårørende. På den måten kan øvrige terapeuter i TSB frigjøres fra dette ansvaret, og utelukkende opprettholde et individfokus på den voksne pasienten. Til slutt kan funnene benyttes til å utvikle gode metoder som fasiliterer kompetanse- og kunnskapsheving. Resultatene fra denne studien kan videre bidra til å fremme implementeringsprosessen av lover, rutiner og retningslinjer gjennom ulike tiltak, slik at barn som pårørende av rusmiddelavhengige foreldre i større grad mottar nødvendig informasjon, støtte og hjelp. Det barnefokuserte arbeidet er noe en rekke ulike instanser og aktører må samarbeide om; både ansatte i førstelinje- og spesialisthelsetjenesten, lærere, barnehageansatte, helsesykepleiere, familiene selv, forskere og myndighetene. Således sikres en bred, forebyggende, tverrfaglig, tverretatlig og klinisk tilnærming til ivaretakelsen av barn som pårørende.

Approximately 90,000 children in Norway have a parent with a substance-use disorder (SUD). These children make up a large risk group in our society. Since 2010, Norwegian health professionals have been required by law to identify and ensure follow-up on children of parents with mental illness and SUD. However, the child-focused practice faces several challenges. The aim of this qualitative study was to examine how therapists experience assessing and involving children of adult patients in interdisciplinary specialized treatment of substance abuse disorders. Ten semi-structured interviews were conducted with therapists across the various SUD treatment centers in Central Norway. Data was analyzed using thematic analysis. Various barriers and facilitators were found relative to five overarching themes: therapist level, patient level, alliance, children and caregiver level and system level. In line with previous research, therapists still reported a lack of competence, knowledge, experience, confidence, time and resources related to the child-focused practice. New findings from the current study suggest that it may be beneficial to enable therapists to assess children later in the course of treatment. This may increase the likelihood that the alliance is strengthened, and the patient’s resistance is reduced. This allows for a protection of the alliance with the patient, as well as the child’s best interest. The findings are relevant to clinical practice, as it can provide the management and professionals in SUD treatment centers increased understanding of the challenges facing therapists, as well as resources needed in order to adequately help children of parents with SUD. Furthermore, the findings can be used to assess whether it is advisable to create a professional role focused exclusively on children of parents with SUD. This would enable other therapists in SUD treatment centers to be released from this responsibility, allowing them to focus solely on the adult patient. Finally, the findings can be used to develop better methods that facilitate development of skills and knowledge. The results from this study can help promote compliance with current legislation, routines and guidelines through various interventions, ensuring children of parents with SUD receive necessary information, support and help. Collaboration among institutions and other interested parties is key to success of the child-focused practice, including employees in the primary- and specialist health care services, teachers, kindergarten teachers, school nurses, family members, researchers and authorities. This ensures a broad, preventive, interdisciplinary interagency and clinical approach to the care of children of parents with SUD.