Hvorfor folk går på jobb når de ikke har godt av det - Empiri og teori om organisasjonskultur og sykenærvær

Abstract

I denne masteroppgaven tar jeg for meg begrepet sykenærvær, og ser nærmere på hvordan sykenærvær og sykefravær påvirkes av dimensjonene kontroll, hyperkultur, sanksjoner, lavt bemanningsnivå, individuelle faktorer, organisatorisk tilpasning og ledelse. Underveis viser jeg til aktuell forskning innen sykefravær og –nærvær, organisasjonskultur og –identitet, positiv psykologi, eksempler fra media, og kasuistikk knyttet til egne erfaringer etter mange år som leder. Kasuistikken viser til rigide og subtile kontrollmekanismer, en hyperkultur så sterk at arbeid nedtones som arbeid og i stedet presenteres som noe «gøy», mangel av etablerte medvirkningsstrukturer og fravær av fokus på de ansattes rettigheter og velvære. Et arbeidsmiljø preget av «competetive presenteeism», hvor det virket som om folk konkurrerte om å legge ned et høyest mulig arbeidstimer. Et arbeidsmiljø hvor lederne var synlig plaget av sykdom mens de var på jobb. En arbeidsplass hvor det sjelden eller aldri forekom «regretted resigns»: Det ble understreket at det var helt greit at den angjeldende sluttet etter at vedkommende hadde sagt opp. Knappe to år etter at jeg sluttet i den aktuelle virksomheten så jobbet ingen av de jeg refererer til i denne oppgaven der lengre. Det er blitt hevdet at de som er sykenærværende i dag er de sykefraværende i morgen. Fravær fungerer som en vedlikeholdsfunksjon som hjelper arbeidstakeren til å komme seg litt, og holde stressnivået på et nivå som gjør det håndterbart. Beslutningen som den enkelte tar om å bli hjemme eller gå på jobb får konsekvenser både for arbeidsgiver og arbeidstaker. Hva det er, i tillegg til sykdommen, som påvirker hvilken beslutning som tas? Denne oppgaven vil vise at det kan knyttes til en komponent ved ledelse at den ansatte velger ett handlingsmønsteret framfor et annet. Vi skal også se på flere andre faktorer som kan bidra til at det ene virker mer attraktivt enn det andre. Oppgaven viser at en fornuftig tilpasning av arbeidet og en vilje å behandle folk skikkelig er utvilsomt viktig for at jobben skal kunne være en positiv faktor for de ansattes helse (Kivimäki, et al., 2005).