Four different benzimidazoles as treatment against Encephalitozoon cuniculi infection in rabbits and how they may bind to β-tubulin

Abstract

Encephalitozoon cuniculi infeksjon i kjæledyr- og laboratoriekaniner er et pågående problem som kan føre til alvorlig sykdom og død hos kaninene. Behandling av den parasittiske infeksjonen innebærer hovedsakelig doser av benzimidazoler, mer spesifikt metyl 2-benzimidazol karbamater, for å stoppe eller redusere infeksjonen. Bindingssetet til benzimidazoler og virkningsmekanismen er ukjent og en bedre forståelse av dette kan hjelpe å finne nye benzimidazoler med en bedre effekt enn de som er brukt i dag. Fenbendazol er det anbefalte medikamentet mot parasitten i kaniner mens albendazol har embryotoksisk og teratogen effekt og er derfor ikke anbefalt. Fenbendazol og albendazol metaboliserer til forbindelser som reduserer spredning av E. cuniculi. Det er mangel på studier som ser på effekten av oxibendazol og tiabendazol (tiabendazol er ikke en karbamat) på E. cuniculi.

Encephalitozoon cuniculi infection in pet and laboratory rabbits is an ongoing problem, that sometimes causes severe disease and death in rabbits. Treatment of the parasitic infection is mostly involving benzimidazoles, more specifically methyl 2-benzimidazole carbamates, to stop or reduce the infection. The binding site of benzimidazoles and the mechanism of action are still controversial and a better understanding of this may help finding novel benzimidazoles that has a stronger effect than the drugs most commonly used today. Fenbendazole is the recommended drug for treatment against the parasite in rabbits and albendazole is embryotoxic and teratogenic and is therefore not recommended. Both fenbendazole and albendazole metabolises to compounds that are effective in reducing the proliferation of E. cuniculi. There are not many studies on the effect of oxibendazole and thiabendazole (thiabendazole is not a carbamate) on E. cuniculi.