Rocking the boat: EU maritime safety policy and the international regime, 1975-2015

Abstract

Summary

The dissertation investigates how and why private and public governance of international maritime safety changed from 1975 to 2015.

During the last quarter of the 20th century, the legitimacy of the regime and its key actors faced a powerful challenge, first and foremost from the EU. The roles and performance of public governance, principally through flag state authorities, and of private governance by maritime classification societies were particularly targeted. Spurred by a string of dramatic maritime accidents in European waters throughout the 1970s, 1980s and 1990s, maritime safety moved from being a policy area which Member States preferred to keep outside the scope of European integration to the very top of the EU agenda in the 1990s and the early decades of the new millennium.

The study explores how these events came to initiate and further influence institutional interactions between the EU and its internal integration processes on the one hand, and the international regime centred around the UN’s International Maritime Organisation (IMO) on the other. Over the years, this interaction worked in both directions, but balancing power and responsibility between private and public governance was at core throughout. The maritime classification societies and the roles they played became a centre of attention.

At times, the EU came close to undermining the entire international regime. Ultimately, however, the main elements of EU maritime safety policy largely converged with the principles, norms, rules and procedures of the international regime as manifested through a set of new conventions adopted by the IMO in 2013.

One might conclude that the international regime survived this period of serious challenge. However, the regime was by no means unaffected, and at core of the changes induced by the EU was greater transparency over – and control of¬ – the delegation of government authority to the classification societies. In parallel, this decades-long institutional interaction drove European integration in the maritime regulatory domain. In turn, this has laid the foundation for a more coordinated and proactive role by the EU in future debates on international maritime regulation, which will become apparent now that many actors in and around the IMO have embarked on negotiations over the modalities for implementing the Paris agreement in international maritime transport.

Sammendrag

Avhandlingen utforsker hvordan og hvorfor, privat og offentlig forvaltning av internasjonal sjøsikkerhet endret seg i perioden fra 1975 til 2015.

Gjennom de siste tiår av forrige århundre ble legitimiteten til det internasjonale regimet så vel som regimets mange aktører, kraftig utfordret først og fremst av EU. Fordeling av roller og myndighetsutøvelse mellom det offentlige primært som flaggstater og privat, først og fremst i regi av maritime klassifikasjonselskaper, kom under lupen. Drevet frem av en rekke dramatiske skipsulykker i europeiske farvann på 1970, 80 og 90 tallet, gikk sjøsikkerhet fra å være et politikkområde som EUs medlemsland søkte å holde utenfor rammen av europeiske integrasjon, til å bli et tema som toppet agendaen gjennom 1990 og begynnelsen av 2000 tallet.

Avhandlingen utreder og analyserer hvordan disse hendelsene kom til å initiere og videre påvirke, institusjonell interaksjon mellom EU interne integrasjonsprosesser på den ene siden, og utviklingstrekk innad i det internasjonale sjøsikkerhets regimet sentrert rundt FNs sjøfartsorganisasjonen IMO, på den annen. Gjennom perioden virket denne instititusjonelle interaksjonen begge veier, men hele tiden med fordeling av makt og ansvar mellom privat og offentlig myndighetsutøvelse som et hovedtema. De maritime klasseselskapene og deres ulike roller, endte dermed opp i sentrum for den politiske oppmerksomheten.

Til tider kom EU nær å underminere det internasjonale regimet i sin helhet. Ved slutten av perioden oppsto likevel betydelig grad av konvergens mellom hovedlinjene i EUs sjøsikkerhetspolitikk og de prinsipper, normer, regler og prosedyrer som kom til uttrykk på internasjonalt nivå gjennom et sett av nye konvensjoner som IMO vedtok i 2013.

Man kan konkludere med at det internasjonale regimet overlevde denne epoken med sterkt press. Samtidig forble regimet på ingen måte upåvirket, og sentralt i de endringer som EU presset frem sto innsyn i, og bedre kontroll med, myndighetsdelegering til klasseselskapene. Samtidig drev de årelange mellom-institusjonelle prosessene frem en betydelig grad av europeisk integrasjon på sjøfartens område. Dette har igjen skapt forutsetninger for en langt mer koordinert og aktiv rolle for EU inn mot fremtidige diskusjoner om det internasjonale regulatoriske regimet til havs. Dette kommer ikke minst til uttrykk nå når de mange aktører i og rundt IMO er i gang med å fremforhandle mer spesifike modaliteter for implementering av Parisavtalen innen internasjonal sjøtransport.