| dc.description.abstract | I denne avhandlingen tar jeg for meg den norske debatten rundt karbonfangst og -lagring (CCS). Avhandlingen består av fire fagfellevurderte artikler (hvorav tre er publisert), som tar for seg ulike aspekter ved denne teknologien i en norsk sammenheng. Tittelen, ”Snublesteiner for utviklingen av karbonfangst og -lagring (CCS) i Norge” henspiller på de forskjellige innfallsvinklene til denne tematikken i de ulike artiklene. I innledningskapittelet tar jeg utgangspunkt i Bruno Latours (1996) bok om det franske transportsystemet ”Aramis” for å undersøke i hvilken grad kjærlighet og hengivenhet til en teknologi er nødvendig for vellykket implementering. CCS i Norge har tilsynelatende vært omfattet av en slik kjærlighet og hengivenhet. Det er derfor truslene mot denne begeistringen for CCS som har vært utgangspunktet for de fire artiklene.
I den første artikkelen tar jeg for meg mediedebatten rundt CCS mellom 2007 og 2009, altså i kjølvannet av at statsminister Jens Stoltenberg lanserte satsingen på slik teknologi som ”vår månelanding”. Jeg viser hvordan den CCS-positive fortellerlinjen dominerer, og at diskurskoalisjonen som utgjør denne fortellerlinjen omfatter de fleste politiske partier, toneangivende stemmer innen miljøbevegelsen, samt representanter fra teknologimiljøene. Den CCS-skeptiske fortellerlinjen klarer på sin side i mindre grad å utfordre denne dominansen. Slik sett bekrefter artikkelen bildet av den norske CCS-diskursen som overveiende positiv. Samtidig var det også slående hvordan klimaargumentet aktivt ble brukt for å gjøre CCS uunngåelig; det viste seg svært vanskelig for CCS-skeptiske aktører å komme opp med alternative scenarioer til hvordan klimautfordringen kunne løses uten implisitt å fremstå som klimaskeptikere.
I den andre artikkelen går jeg inn og undersøker de aktørene som nettopp utfordrer vitenskapen på feltet – de såkalte klimaskeptikerne. Jeg finner at denne gruppen er marginaliserte i diskursen, og således ikke utgjør noen trussel mot CCS. Å problematisere klimavitenskapen er altså en marginalisert posisjon i den norske debatten. Deres utfall mot CCS kan dermed avvises med at de ikke forholder seg til diskursen. Samtidig illustrerer artikkelen et annet viktig poeng, nemlig at klimadebatten har blitt en faktaorientert debatt, der det er viktig å referere til Vitenskap for å få rett.
I den tredje artikkelen tar jeg for meg miljøbevegelsen i Norge og hvordan de forholder seg til CCS. Jeg viser at mens de to toneangivende stiftelsene, Bellona og Zero, har hatt kompetanse og ressurser til å engasjere seg i CCS, har de andre aktørene i den norske miljøbevegelsen ikke sett det formålstjenlig å gjøre seg opp en egen mening om teknologien. Snarere har de forhold seg passive, der de godtar Bellona og Zeros versjon av teknologien og dens potensial. Samtidig viser mitt intervjumateriale at de er langt mer skeptiske til hva CCS kan utrette en det denne tilsynelatende stilltiende aksepten indikerer, men at denne passive holdningen skyldes mangel på ressurser og et ønske om heller å prioritere andre saksområder. Alt i alt er det dermed Bellona og Zeros CCS-positive visjoner som har kommet til å representere miljøbevegelsen som sådan. De ”alternative” historiene har i liten grad kommet opp i debatten, og ser ikke ut til å ha påvirket CCS-diskursen i mer skeptisk retning.
I den fjerde artikkelen tar jeg for meg teknologiske eksperter innenfor CCS-feltet. Dette er aktører som på forskjellige måter jobber tett på CCS i ulike deler av verdikjeden. Jeg finner at disse har et langt mer nyansert syn på CCS’ fremtidige potensiale enn det som var tilfelle blant aktørene nevnt over. Gjennom fem narrativer som på en god måte representerer bredden i intervjumaterialet, viser jeg at disse teknologenes tilnærming til CCS spenner fra entusiasme og en understreking av at dette er nødvendig teknologi, til de som problematiserer økonomi, politikk, organisering, og det rent teknologiske knyttet til CCS.
Jeg konkluderer med at det nettopp er aspektene i disse teknologenes fortellinger som kan true stabiliteten til CCS i Norge fremover. I en situasjon der kravet om klimakutt blir stadig sterkere, mens visjonene knyttet til CCS ikke slår til, er debatten nødt til å endre seg fordi kartet ikke lenger stemmer med terrenget. | nb_NO |
