Hall i Nord En studie av beslutningsprosesser, anleggsbruk og idrettsdeltakelse knyttet til bygging av store innendørshaller i lokalsamfunn i Nord-Norge

Abstract

I etterkrigstiden har anleggspolitikken på mange måter vært bærebjelken i den statlige idrettspolitikken i Norge. En sentral statlig styring og forvaltning og en spesiell form for finansiering av dette politikkfeltet, har sørget for en nasjonal utbygging og spredning av idrettsanlegg som er unik sammenlignet med mange andre land i Europa. En viktig grunn til dette har vært at staten legger til rette for idrettsaktivitet gjennom å finansiere idrettsanleggene, men blander seg i liten grad inn i prioriteringen og bruken av anleggene. Dette kan betegnes som liberal politikkform. Denne avhandlingen er en casestudie, hvor noen politiske konsekvenser av denne spesielle og liberale politikkformen undersøkes og problematiseres. Gjennom ulike delstudier setter avhandlingen søkelys på beslutningsprosesser, anleggsbruk og idrettsdeltagelse knyttet til et prosjekt som omhandler byggingen av store innendørshaller i Nord Norge i perioden 1995-1998. Mer konkret undersøkes det politiske bakteppe for storhallprosjektet (Hall i Nord-prosjektet), og hvordan Fotballforbundet som initierte prosjektet, klarte å etablere et politisk maktgrunnlag til å forme en beslutnings- og implementeringsprosess som resulterte i en rask realisering av prosjektet. Videre kartlegger avhandlingen også hvilke utøvergrupper som bruker disse nye anleggene, om anleggene har ført til en økende rekruttering og idrettsdeltagelse og hvorvidt de oppfyller de idrettspolitiske målene for utbyggingsprosjektet. Studien av beslutningsprosessene viser at grunnene til at dette storhallprosjektet kunne realiseres, hovedsakelig kan forklares som et resultat av etablering av ulike typer maktkonstellasjoner. Den mest avgjørende var at Norges Fotballforbund (NFF) etablerte et politisk nettverk av betydningsfulle nasjonale, regionale og lokale aktører, som ble mobilisert for å støtte prosjektet politisk. Disse jobbet for å få til en tildeling av ekstraordinære midler til prosjektet, samt å sikre tilgang både på fylkeskommunale midler og spillemidler. En annen viktig forklaringsfaktor var det nære forholdet mellom Idrettsavdelingen i Kulturdepartementet og NFF. Det var disse som etter at idrettskretsene og idrettsstyret motvillig hadde gitt sin tilslutning til prosjektet, bestemte den løpende implementeringen av prosjektet. Beslutningsprosessene kan på denne bakgrunn betegnes som en blanding mellom forvaltnings-korporatisme og parlaments-lobbyisme, hvor de formelle prosedyrene blir fulgt eksempelvis når det gjaldt tildeling av spillemidler til hallene, samtidig som NFF opptrådte som interesseorganisasjon overfor statsråder, fylkespolitikere og lokale politikere. Disse rammefaktorene bidro til å skape et slags diskursivt hegemoni omkring prosjektet både nasjonalt, regionalt og lokalt. Blant annet klarte representantene fra NFF`s anleggskomité og kretsenes anleggskomiteer og klubbenes anleggskontakter, å få gjennomslag for sine argumenter om at hallene var regionale flerbrukshaller som både kunne brukes til mange typer idrettsaktiviteter og til ulike typer kultur- og næringslivsarrangement. Prosjektet møtte mye lokal motstand, og motargumentene var mange og relevante. Blant annet ble det påpekt at disse anleggene i realiteten var spesialhaller for fotball, som egnet seg dårlig både til kroppsøvingsundervisning og til andre idretts- og kulturaktiviteter. Til tross for dette fikk NFF gjennomslag for sine interesser, og hele byggeprosjektet ble realisert på kort tid. Delstudiet som sammenlignet bruken av de nye storhallene med tradisjonelle flerbrukshaller, viste en stor forskjell i brukstimer mellom halltypene. Utnyttelsesgraden var betydelig lavere for storhallene enn for tradisjonelle flerbrukshaller. En viktig grunn til dette var at storhallene ble lite brukt på dagtid og i sommerhalvåret. Undersøkelsen av anleggsbrukerne viste at storhallene hadde stor betydning som treningsarena for fotball, og var det idrettsanlegget som ble hyppigst brukt til fotballaktiviteter. Den brukergruppen som dominerte i storhallene var gutter/menn, og hallene var viktigere som treningsarena for menn enn for kvinner. I forhold til brukere av svømmehaller og tradisjonelle idrettshaller, ble storhallene brukt av få jenter/kvinner, og kjønnsforskjellene i bruk økte med stigende alder. Delstudiet som undersøkte hvorvidt storhallene førte til en økende rekruttering av fotballspillere så vel som økende rekruttering til andre idrettsaktiviteter, viste at det ikke kunne påvises noen økning i antall aktive. Blant annet var det ikke noen økning i aktive over 12 år, som deltok i fotballkretsenes seriespill innenfor et tidsintervall som strekte seg fra før til etter bygging av hallene. Undersøkelsen viste dessuten at en uintendert effekt av hallutbyggingen var en økende prestasjonsorientering og spesialisering blant aldersbestemte utøvere, fordi konkurransesesongen ble utvidet til også å gjelde vinterhalvåret. Storhallene bidro dermed til å stimulere en utvikling i retning av å gjøre fotball til helårsidrett nedover i aldersgruppene.