Se ikke skogen for bare trær

Abstract

Å redusere avskoging ble lenge antatt å være det mest virkningsfulle, kostnadseffektive og umiddelbare tiltaket i kortidsperspektiv for å redusere klimagassene i atmosfæren. Som et bidrag til arbeidet med å bevare tropisk skog i utviklingsland (REDD+), lanserte Norge «Klima- og skoginitiativet» på klimatoppmøtet med FN i 2007. Etter 13 år og rundt 30 milliarder kroner, sliter satsingen fremdeles med å oppnå sikre resultater og det som var planlagt. Avskogingen fortsetter å øke, og satsingen har verken vært billig, rask eller enkel, og får kritikk for dette. En undersøkelse gjort av Riksrevisjonen i 2018 viser at prosjektene har hatt usikker gjennomførbarhet og effekt, der risikoen for misligheter ikke er godt nok håndtert, og ulike hindringer har ført til forsinkende og usikre resultater. Til tross for resultatene fra undersøkelsen vedtok Solberg-regjeringen å fortsette satsingen i statsbudsjettet for 2021, samt fortsette å bruke opptil 3,1 milliarder kroner i året på REDD+ frem til 2030. I denne masteroppgaven studerer jeg hvordan REDD+ ble en del av norsk klimapolitikk, og hvorfor satsingen fortsetter i like stor grad når resultatene er diskutable. Dette blir gjort ved å gjennomføre en casestudie med en abduktiv tilnærming, som ser på konteksten, motiver og beslutningsprosessene bak skogsatsingen for å finne rimelige forklaringer på problemstillingen. Funnene forklarer hvordan tilfeldige omstendigheter har bidratt til at skogbevaring kom inn i norsk klimapolitikk, og prosessen beskrives som atypisk. De ulike utfordringene satsingen har møtt underveis har gjort det vanskelig og krevende å oppnå målene som ble satt i 2007, men det har likevel vært bred politisk enighet blant partiene å fortsette satsingen. Dette har lagt føringer for utviklingen av Klima- og skoginitiativet, og bidrar til å forklare hvorfor satsingen fortsetter. Videre funn i oppgaven er at beslutningsprosessene har vært lite preget av rasjonalitet og forhandlinger, jf. den rasjonelle idealmodellen og forhandlingsmodellen. Dog ser det ut til at søppelbøttemodellen har en større forklaringskraft. Likevel argumenteres det for at satsingen også burde forklares ut fra et utenrikspolitisk perspektiv, ettersom internasjonale prosesser har ledet frem til behovet for løsninger og politiske grep. Basert på funnene konkluderer jeg med at Klima- og skoginitiativet kan forstås gjennom en utvidet søppelbøttemodell preget av internasjonale forhold.

Reducing deforestation was believed to be the most cost-effective measure and immediate short-term solution to reduce greenhouse gases in the atmosphere. As a contribution to REDD+, Norway launched «Norway's international Climate and Forest Initiative» in 2007. After 13 years and about 30 billion NOK, the initiative is still struggling to achieve what it was set out to do. Deforestation continues to increase, and the Norwegian Initiative has neither been cheap, quick or easy, and its being criticized for this. A report published by Riksrevisjonen in 2018 shows that the projects have had uncertain feasibility and effect, where the risk of fraud has not been adequately managed, and various obstacles have led to delayed and uncertain results. Despite these results, the Norwegian government decided to continue to contribute 3 billion NOK a year to REDD+, until 2030. This thesis aims to study how REDD + became a part of Norwegian climate policy, and why the initiative continues in the same extent, when the results are debatable. This is done by conducting a case study with an abductive approach, which looks at the context, motives and decision-making processes behind the forest initiative, to find reasonable explanations for the problem. The findings explain how random circumstances have led to forest entering Norwegian climate policy, and the process is described as atypical. In meanwhile, the various challenges the initiative has faced along the way have made it difficult and demanding to achieve the goals that were set in 2007. Nevertheless, there has been a broad political agreement among the Norwegian parties to continue the initiative. This has provided the guidelines for the developmentof Norway's international Climate and Forest Initiative, and helps to explain why it continues. Further findings in the thesis explains that the decision-making processes have been little characterized by rationality and negotiations, cf. the rational ideal model and the negotiation model. However, it seems that the garbage can model has a larger explanatory power. Further I suggest that the initiative also should be explained from a foreign policy perspective, as the international processes have led to the need for political solutions. Based on the findings, I argue that Norway's international Climate and Forest Initiative can be understood through an expanded garbage can model characterized by international relations and foreign policies.