| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven utforsker opplevelsene til fem pakistanere om det å være ny i Norge på 1970-tallet. Dette med utgangspunkt i (1) forventningene de hadde før ankomst, opp mot (2) de faktiske forholdene de opplevde i arbeids- og boligmarkedet, samt (3) møte med det norske samfunnet og media og opprettholdelsen av egen kultur. Dette ble utforsket gjennom Alltagsgeschichte (hverdagshistorier) som et forsøk på å demokratisere historieskrivningen gjennom den historiefaglige metoden muntlig historie, med bruk av semi-strukturert livsverden-intervju. Forskningen baserer seg på fem intervju innsamlet i perioden 14.01.21-01.04.21. Respondentene var mannlige pakistanske førstegenerasjonsinnvandrere som kom til Norge i perioden 1971-1975. Resultatet viser at fortellingene til familien eller andre landsmenn var en viktig faktor for at de arbeidsinnvandret, i tillegg til et ønske om å oppfylle egne ambisjoner. I Norge møtte de en innskjerpet innvandringspolitikk, vanskelige bo- og arbeidsforhold, og for enkelte samsvarte ikke arbeidet med deres utdanningskvalifikasjoner. Å bevare den pakistanske kulturen ble viktig. Gjennom den ble også den personlige situasjonen bedret for enkelte, men det var også noe som ble opplevd som utfordrende. Eksempler på dette var bagatellisering av religionens betydning og diskriminerende kommentarer fra nordmenn. De opplevde også et mediefokus i perioder. Det blir trukket frem både positive og negative medieoppslag på 1970-tallet. 1980 tallet blir og nevnt, men da gjennom en mer negativ vektlegging.
I Pakistan og i Norge ble det pakistanske nettverket viktig, både gjennom å opplyse om mulige arbeidsmuligheter i Norge, men også om bolig- og arbeidsformidlingen, samt opprettholdelsen av egen kultur i Oslo. Informantene trekker gjerne frem mat og pakistansk/indisk kino som eksempler på sistnevnte.
Konklusjonen er at utdannede pakistanske menn kom til Norge basert på historier om bedre økonomiske forhold i Europa. De fikk arbeid, men arbeidet og boforholdene var krevende, og det viste seg også å være utfordringer med å opprettholde egen kultur. | |
| dc.description.abstract | This master's thesis explores five Pakistanis’ experiences of being migrant workers in Norway in the 1970s. This is based on (1) the expectations they had before arrival, compared to (2) the actual conditions which they experienced in the labor and housing market, as well as (3) their encounters with the Norwegian society, the media, and the maintenance of their own culture. The topic is examined through Alltagsgeschichte (everyday stories) as an attempt to democratize the writing of history through the historical method of oral history, using semi-structured interviews. The research is based on five interviews collected in the time period between 14.01.21-01.04.21. The respondents were male Pakistani first-generation immigrants, who came to Norway in the time period between 1971-1975. This research shows that the stories which were told from their families or other compatriots were important contributing factors for them to migrate, along with their desire to fulfill their own ambitions. In Norway, they faced a stricter immigration policy, difficult living- and working conditions, and for some of the informants the work they were offered did not match their educational qualifications. Preserving their Pakistani culture became important, and through this, the personal situation improved for some, but at the same time it was perceived as challenging for others. For instance, many experienced a trivialization of their religion and discriminatory comments from Norwegians. They also described a varied media focus during the 1970s and the 1980s. While they experienced both positive and negative remarks by the media in the 1970s, they informants point out that they increasingly experienced more one-sided negative comments in the 1980s.
In Pakistan and in Norway, the Pakistani network became important, both through providing information about possible job opportunities in Norway, but also as a housing and employment service, as well as a means to maintain their own culture in Oslo. The informants point out food and Pakistani / Indian cinema as examples of the latter.
This thesis concludes that educated Pakistani men came to Norway based on stories of better economic conditions in Europe. They got work, but the experience of work was challenging for some, the living conditions were poor, and they also experienced challenges maintaining their own culture. | |