Does diversity within nonviolent campaigns affect the prospects of democratisation?

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker hvilken effekt mangfoldet i en ikke-voldelig kampanje har på utsiktene for suksessfull demokratisering. Dette undersøkes gjennom en komparativ case studie av den tunisiske og den egyptiske revolusjonen under den arabiske våren. Disse revolusjonene er gunstige for sammenligning fordi begge var suksessfulle når det gjaldt oppnåelsen av deres maksimalistiske mål (regimeforandring), og ligner hverandre også ved en rekke andre aspekter som tidligere regimetype, kolonihistorie og sosioøkonomiske faktorer. Likevel var det kun Tunisia som lyktes i å oppnå suksessfull demokratisering, mens Egypt opplevde en autoritær tilbakegang til et regime nesten mer undertrykkende enn det foregående. Oppgaven undersøker derfor om eventuelle variasjoner i kampanjenes mangfold kan ha vært en avgjørende mekanisme for dette resultatet. Jeg argumenterer for at disse casene viser at mangfold i ikke-voldelige kampanjer fungerer effektivt for å generere regimeforandring og initiere demokratiske overganger. Videre argumenteres det også for at denne effekten kun er kortsiktig, fordi mangfold, og da spesielt religiøst mangfold, vanskeliggjør den demokratiske overgangsperioden gjennom redusert evne til inngåelse av kompromisser og økt sannsynlighet for polarisering og politisk fraksjonalisering.

Nøkkelord: mangfold, ikkevoldelige kampanjer, demokratiske overganger, demokratisering, Tunisia, Egypt

This master thesis examines the effect of diversity in nonviolent campaigns on the prospect of successful democratisation. This is explored through a comparative case study of the Tunisian and Egyptian revolutions during the Arab Spring. These revolutions are favourable for comparison because both were successful in terms of achieving their maximalist goals (regime change) and are similar in a number of other aspects such as previous regime type, colonial history and socio-economic factors. Yet only Tunisia succeeded in achieving successful democratisation, while Egypt experienced an authoritarian reversal to a regime even more oppressive than the previous one. The thesis aims to explore whether variations in the campaign’s diversity were a decisive mechanism explaining this result. I argue that these cases show that diversity in nonviolent campaigns may be an effective mechanism in generating regime change and to initiate democratic transitions. Furthermore, it is also argued that this mechanism is only short-term beneficial, because diversity, and particularly religious diversity, complicates the democratic transition through a reduced ability to compromise and an increased likelihood of polarisation and political fractionalisation.

Key words: diversity, nonviolent campaigns, democratic transitions, democratisation, Tunisia, Egypt