Det er klart du må være litt fucka - En kvalitativ studie av rusmidlers betydning i det norske musikkmiljøet.

Abstract

Denne kvalitative studien undersøker rusmidlers betydning i det norske musikkmiljøet. Oppgaven utforsker hvorfor musikere benytter avvikende elementer i sin selvpresentasjon, hva slags funksjon rusmidler har blant publikum og hvilken betydning rusmidler har i musikernes arbeidsstruktur.

Ved hjelp av dybdeintervjuer med norske musikere fra forskjellige bakgrunner har jeg identifisert tre betydninger rusmidler har i det norske musikkmiljøet: (1) Rusmidler kan symbolisere autentisitet i musikerens selvpresentasjon, (2) Rusbruk blant publikum kan generere gruppetilhørighet, noe som musikeren igjen opprettholder ved å respektere deres konsumeringsmønster og (3) Alkoholinntak kan skape grobunn for potensiell nettverksanskaffelse og jobbmuligheter.

Overordnet finner vi at bildet av den rusede musikeren er institusjonalisert, og at dette spiller inn på forventninger til musikerens rusinntak blant musikerne selv, blant publikum og blant arrangører og bransjeaktører. Flere av deltakerne beretter hvorvidt de synes ruskonsum er et problem eller ikke, og hvem som står ansvarlig for denne kulturen i det norske musikkmiljøet. Dette knyttes opp i avslutningen til den klassiske sosiologiske diskusjonen om det er strukturen eller aktøren som skaper den sosiale virkeligheten. Til slutt diskuterer jeg om storsamfunnets oppfatning av at musiker og rusmidler hører sammen kan undergrave problematikk som oppstår ved dette fenomenet.

The aim for this qualitative study is to gain insight in the meaning of drugs and alcohol among Norwegian musicians. The study explores why musicians use deviant elements in their self-presentation, what purpose drugs and alcohol serve among the live audience and what importance drugs and alcohol have in the musician’s work life.

By interviewing Norwegian musicians from different backgrounds I’ve identified three meanings of drugs and alcohol among Norwegian musicians: (1) They can symbolize authenticity in the musician’s self-presentation, (2) They can generate a group membership which the musician can maintain by respecting the audience’s consume pattern and (3) alcohol intake can grow potential in acquisition of networks and future job opportunities.

On broader terms I found that the picture of the high musician is institutionalized and that this forms expectations of the musician’s use of drugs and alcohol among the musicians themselves, among the live audience and among the people in the industry as well as organizers. Many of the participants express to what extent they feel the use of drugs and alcohol is a problem and who is to blame for this culture. This will be linked to the classic sociological discussion about whether it is the structure or the actor that creates our social reality. In the last chapter I will discuss if the public’s perception that musicians and drugs belong together undermines potential problems in this phenomenon.