Who’s Had Enough? The Effects of Organisational Participation on Post-Resistance Democratisation - A quantitative analysis of the composition of resistance campaigns and subcomponents of democracy in Africa, 1990-2015

Abstract

Hvem deltar i protestbevegelser, og påvirker dette bestanddeler av demokrati forskjellig? Denne studien utforsker hvordan motstandsbevegelser med mål om strukturelle endringer dominert av ulike organisasjoner, her fagforeninger, sivilsamfunnsorganisasjoner og politiske partier, påvirker framtidige nivåer av organisasjonsfrihet og frie og rettferdige valg. Problemstillingen lyder som følger: Hvordan påvirker variasjoner i organisasjoners deltakelse bestanddeler av demokrati? Gjennom å bruke originale data på organisasjoner identifisert som deltakende i strukturell motstand i Afrika fra 1990-2015, er denne masteroppgaven den første til å besvare en slik problemstilling på en systematisk måte.

Det teoretiske rammeverket i denne oppgaven skiller mellom motstandsbevegelser som er dominert av organisasjoner som tradisjonelt avstår fra å konkurrere om politisk makt – her fagforeninger og sivilsamfunnsorganisasjoner – og de som gjør dette (politiske partier). Jeg argumenterer for at fagforeninger og sivilsamfunnsorganisasjoner som dominerer protestbevegelser vil øke framtidige nivåer av organisasjonsfrihet, siden det er deres preferanse å ha et sterkt sivilsamfunn. Disse organisasjonstypene vil også ha fordeler av en fri og rettferdig valgprosess, og særlig fagforeninger har innflytelse til å promotere dette. Videre forventer jeg at politiske partier som dominerer en protestbevegelse vil i utgangspunktet foretrekke organisasjonsfrihet og rene valg, men dette vil svekkes over tid.

For å teste dette argumentet systematisk kombinerer jeg ny data om organisasjoners komposisjon av motstandshendelser med maksimalistiske mål fra Anatomy of Resistance Campaigns-prosjektet (ARC) med data om demokrati fra Varieties of Democracy-datasettet (V-Dem). Ved å bruke en country-fixed effects-estimator, tester jeg hypotesene mine på 49 afrikanske land mellom 1990 og 2015. Den empiriske analysen viser at motstandsbevegelser dominert av fagforeninger og sivilsamfunnsorganisasjoner er positivt assosiert med høyere nivåer av organisasjonsfrihet tre og seks år etter motstandshendelsene har funnet sted. Det er blandede resultater for frie og rettferdige valg. Motstandsbevegelser med sterk tilstedeværelse av politiske partier har positiv effekt på framtidige nivåer av organisasjonsfrihet, men har ingen statistisk signifikant effekt på frie og rettferdige valg.

Who protests and does this affect various subcomponents of democracy differently? This thesis explores how civil resistance campaigns with maximalist goals dominated by different organisations, here trade unions, civil society organisations (CSOs) and political parties, affect future levels of two subcomponents of electoral democracy: associational autonomy and clean elections. The research question asks: How do variations in organisational participation affect subcomponents of democracy? Using original data on organisations identified as participating in maximalist resistance in Africa (1990-2015), this thesis is the first to systematically answer a research question such as this.

The theoretical framework in this thesis distinguishes between resistance movements dominated by organisations that do not traditionally compete for political power – here trade unions and CSOs – and those that do (political parties). I argue that trade unions and CSOs dominating a civil resistance movement will increase future levels of associational autonomy, as it is their preference to have a strong civil society. These organisation types will also benefit from a free and fair election process, and especially trade unions have the leverage to promote clean elections. Further, I expect that political parties dominating a resistance movement will have an initial preference for associational autonomy and clean elections, however, this effect will diminish over time.

To systematically test this argument, I combine novel data on the organisational composition of resistance events with maximalist claims from the Anatomy of Resistance Campaigns (ARC) project with data on democracy from the Varieties of Democracy (V-Dem) dataset. Using a country-fixed effects estimator, I test my hypotheses on 49 African countries between 1990 and 2015. The empirical analysis shows that resistance movements dominated by trade unions and CSOs are positively associated with higher levels of associational autonomy three and six years after resistance events. There are mixed results for the subcomponent of clean elections. Political party-dominated resistance movements have a positive effect on future levels of associational autonomy, however, there is no statistically significant effect on clean elections.