You should look more cute, you know
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/2781825Utgivelsesdato
2021Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Jazz har lenge vært et mannsdominert felt og er i stor grad stadig videreført som et hegemonisk maskulint prosjekt i dag. I denne oppgaven vil jeg gi en feministisk, humaniora-basert stemme til den historiske og musikkvitenskapelige diskurs som finnes rundt jazz som sjanger. Gjennom en kvalitativt studie i form av semi-strukturerte forskningsintervju, vil denne oppgaven undersøke hvordan visse jazzpraksiser beskrives fra musikeres perspektiver, og hvordan disse narrativene strukturerer forståelser av kjønn i jazzpraksissene i Japan. Den teoretiske inngangen til dette prosjektet tar utgangspunkt i diskurspsykologiske tilnærminger og Butlers teori om kjønnsperformativitet. Jeg vil med bruk av konseptene fortolkningsrepertoar, ideologiske dilemma og subjektposisjoner, analysere deltakernes muligheter til å forhandle identitet innenfor de japanske jazzpraksiser, og hvordan de gir mening til sine opplevelser. Med dette rammeverk vil jeg kartlegge kvinnelige musikeres opplevelser av samfunnsforventninger rundt ‘jazz diva’-idealet. Studien viser at bestemte kjønnsforståelser begrenser musikernes muligheter til å forhandle sine posisjoner, mens den samtidig hentyder at de engasjerer seg i prosesser som rekonstruerer hva det betyr at være musiker, og dermed skaper nytt meningsinnhold i jazzen.Det er mangel på litteratur om problematikker knyttet til kjønn, identitet og musikerskap. Ved å fremheve kvinnelige musikeres perspektiver relatert til disse spørsmålene, søker denne studien å være et bidrag til kunnskap om de dimensjoner som omhandler kjønn og identitet i jazz. Gjennom å sette lys på alternative historier av jazzmusikere, søker studien å bidra til å gi musikere er større spillerom for musikalsk utfoldelse innenfor denne sjangeren. Jeg argumenterer videre for at dette ikke bare vil komme kvinner til gode, men alle musikere, uavhengig av kjønnsidentitet. Jazz has for a long time been a male dominated field and is to a great extent produced as a hegemonic masculine project still today. In this thesis, I offer a feminist, humanities-based voice to the historical and musicological discourse surrounding jazz. Through a qualitative study in the form of in-depth interviews, this thesis explores how certain jazz practices are described from a musician’s perspective, and how these narratives structure understandings of gender in jazz practice in Japan. The theoretical approach to this project is grounded in discursive psychology and Butler’s theory of gender performativity. Using the concepts of interpretative repertoires, ideological dilemmas and subject positions, I analyze participants’ possibilities to their identities within Japanese jazz practices and how they make sense of their experiences. Within this framework, I map women musicians’ experiences with societal expectations concerning the ideal ‘jazz diva’. While this study shows that such a gendered perception creates a highly rigid scope within which female musicians can negotiate their positions, they also engage in processes that reconstruct what it means to be a jazz musician, providing new meanings in jazz. These female musicians’ perspectives bring to light issues of gender, identity and musicianship that are currently lacking in the literature, a gap this thesis aims to fill. It is my hope that shedding light on alternative stories of musicians in jazz can help expand the scope for musicians in the genre which I argue will benefit not only women, but all musicians, regardless of gender identity.