| dc.description.abstract | Hele 80 prosent av persontransporten i Norge kommer fra personbilen, og den fremstås ofte som den store synderen i trafikk- og miljøproblemene i de store byene. Den norske bilparken blir stadig større og bilkøene i byene ser ut til å bli stadig lengre. I byutvikling står derfor bærekraft, innovasjon og smarte løsninger som sentrale virkemidler i overgangen til det grønne skiftet og mot bilens negative konsekvenser. Bil i by fortoner seg i mindre grad som et gode for den enkelte. Det er imidlertid hvis man eier bilen alene, ved at flere deler på bilen kan det potensielt bidra til færre biler og større utnyttelse av ressurser. Dette har gjort at Trondheim kommune og flere andre byer ser nå mot løsninger som bildeling. Bildeling kan fylle innbyggernes behov for mobilitet og fleksibilitet, samtidig som det er miljøvennlig.
Miljøgevinsten av bildeling har vekslende konklusjoner, noe som har ført til at myndighetene ikke legger føringer eller tilrettelegger for bildelingsordninger. Selv om myndighetene har forventninger til at kommuner skal ta i bruk innovative og smarte mobilitetsløsninger, som bildeling. Jeg fant at bilens sterke rolle i det norske samfunnet skaper utfordringer for aktørene – politisk, økonomisk og kulturelt. Bilen er ofte i sentrum av uenigheter, enten det gjelder miljø, parkeringsplasser i sentrum, bompenger eller selve bruken av bil. For å nå lavutslippssamfunnet må kommuner bryte barrierer og tilrettelegge for alternative mobilitetsløsninger, men hvordan? Jeg finner at tilrettelegging av nye konsepter krever gjerne en sterk statlig styring for å komme i gang, men i myndighetenes tilfelle med bildeling, blir dette avvist. Kommuner som Trondheim kommune må derfor selv finne ut av prosessen rundt tilretteleggingen av en bildelingsordning. Det har vært en tendens at kulturelle og sosiale faktorer har kommet i skyggen av mer ”viktige” prioriteringer, slik som politiske strategier
Oppgavens metodiske rammeverk består av kvalitative dybde- og gruppeintervju, som har gitt grunnlaget i datamaterialet for å jobbe med problemstillingen: Bildelingsordningen i Trondheim – en ordning med monteringsproblemer? Ved å bruke tematisk analyse, kombinert med dokumentanalyse, oppnådde jeg en forståelse av informantenes virkelighet. Empirien ble støttet av strategisk utvalgte kilder, som ga innsikt i ulike aktørers synpunkt om tematikken.
Utfordringene som kan oppstå i møtet mellom teknologi og samfunn kan være mange. Det kan være vanskelig å utvikle god teknologi uten forståelse for det sosiale, som i hvordan den skal bruker eller hvorfor den avvises. På samme måte er det et behov for at det sosiale burde ha forståelse av hva teknologi er, gjør og kan gjøre. Med dette som bakgrunn er oppgavens hensikt å undersøke hva som skjer og gjøres i denne tilretteleggingsprosessen sett i lys av STS-perspektiver som translasjon, montasje og domestisering. Hva må tas hensyn til i oversettelsen av interesser, monteringen av ordningen. Og hvilken rolle spiller forståelsen og bruken av teknologi? Fokuset til Trondheim kommune burde dermed inkludere alt – selve innovasjonen, infrastrukturen, reguleringene og brukerne. | |
| dc.description.abstract | Cars are a profound problem for city development. Both in Europe and Norway, and an even bigger issue regarding its consequences on the climate. The Norwegian government urges big cities to focus on sustainability and solutions that help the society in the transition into a civilization of low emissions. Innovations that improves people’s need of mobility should be in focus, for instance smart mobility solutions like car-sharing. Car-sharing can contribute in many ways to the challenges regarding climate and city pollution. Two important outcomes of car-sharing are the suggested environmental effects and a reduced number of cars in the cities.
I discovered one challenge regarding car-sharing and the commitment to new innovative solutions, which was the occasionally lack of interest and guidelines from the government to the municipalities and the citizens. New innovations are in need of technology policy in order to break through in society, this is where the governmental role of car-sharing is lacking. Thus municipalities like Trondheim takes responsibility and tries to find a way on how to assemblage car-sharing as a smart mobility service and as an instrument regarding pollution and traffic problems in the city. Another challenge I discovered regarding the car-sharing program in Trondheim municipality, is the lack of focus and consideration of the importance of cultural and social factors in any political planning processes. In order to understand the citizens one need to understand their needs and habits, especially regarding why they use the car prior to public transport.
The methodological framework of this thesis is based on qualitative in-depths interviews and group interviews. The main research question is: Car-sharing in Trondheim – a scheme with difficulties of assemblages? By using thematic analysis, I was able the grasp the reality of the informants. Documentary analysis was used to further explore the empirical case.
In order to understand the challenges regarding this topic one needs to a sosio-technical approach. To comply the need of future users, it is important to understand the social factors when using technology as well as the technical factors. I applied STS-perspectives such as translation, assemblages and domestication to analyze the empirical case. Altogether they provided the possibility to understand and study different actors and what role and significance the technology play in such processes. Based on this, Trondheim municipality should focus on every aspect of car-sharing as a technology and social innovation. | |
