The outcome effects of change in intraindividual variability in sleep timing in a randomized controlled trial comparing face-to-face Cognitive Behavioral Therapy (CBT) to digital CBT for patients with insomnia

Abstract

Bakgrunn og mål: Kognitiv Atferdsterapi for Insomni (CBT-I) er effektiv i behandling av insomni, men kunnskap om metodens virkemåter er mangelfull. En antatt virkemåte er å redusere variabilitet i stå opp og leggetid. Denne oppgaven undersøker om intraindividuell variabilitet (IIV) i stå opp og leggetid, respektivt, reduseres etter CBT-I. Videre sammenlignes ansikt-til-ansikt (F2F) CBT-I med digital CBT-I (dCBT-I), for deres effekt i reduksjon av IIV i stå opp og leggetid. Til sist undersøkes sammenhenger mellom endringer i IIV i stå opp og leggetid, og insomnisymptomer og psykologisk symptombelastning («distress»). Metode: Hundre og en deltakere diagnostiert med insomni ble randomisert til F2F CBT-I (n=52) eller dCBT-I (n=49). Deltakerne fylte ut søvndagbøker, «Insomnia Severity Index» (ISI), og «Hospital Anxiety and Depression Scale» (HADS), prebehandling, ved behandlingsslutt og ved 6 måneders oppfølging. Avhengige og uavhengige t-tester og hierarkiske lineære regresjonsanalyser ble brukt i den statistiske analysen. Resultater: Studien fant ingen signifikante reduksjoner i IIV i stå opp eller leggetid etterfølgende CBT-I (-10-12 minutter; p’s≥.09), samt ingen signifikante forskjeller mellom F2F CBT-I og dCBT-I (3.0-13.2 minutter; p’s>.10), verken ved behandlingsslutt eller ved 6 måneders oppfølging. Derimot fant studien en signifikant økning i IIV i både stå opp og leggetid i oppfølgingsperioden (10.3-27.5 minutter; p’s<.001). Mot forventning var det ingen signifikante assosiasjoner mellom IIV i stå opp og leggetid og insomnisymptomer, verken under eller etter behandling (p>.05), og heller ikke mellom IIV og psykologisk distress under behandling (p>.20). I oppfølgingsperioden var derimot reduksjon i IIV i leggetid en signifikant predikator for reduksjon i psykologisk distress (p=.006). Konklusjoner: Studien tyder på at CBT-I, slik den ble administrert, ikke er effektiv i å redusere IIV i stå opp og legge tid. Det er derimot evidens som tyder på at IIV i leggetid, heller enn stå opp tid, er den viktige faktoren for reduksjon av psykologisk distress. Dette imidlertid kun ved vedvarende reduksjon etter endt behandling.

Nøkkelord: søvnhygiene, intraindividuell variabilitet, CBT-I, dCBT-I, insomni, psykologisk distress

Background and aims: Cognitive Behavioral Therapy for Insomnia (CBT-I) is effective in treating insomnia, but its action mechanisms are less known. One presumed key action mechanism is reducing variability in sleep timing. This thesis examines whether intraindividual variability (IIV) in bed-and-risetime, respectively, is reduced following CBT-I. Further, it compares face-to-face (F2F) CBT-I with digital CBT-I (dCBT-I) in their effect on reducing IIV in bed-and-risetime. Lastly, associations between changes in bed-and-risetime IIV and changes in insomnia symptoms and psychological distress are examined. Methods: One hundred and one participants diagnosed with insomnia were randomized to F2F CBT-I (n=52) or dCBT-I (n=49). Participants completed sleep diaries, the Insomnia Severity Index (ISI), and the Hospital Anxiety and Depression Scale (HADS), at baseline, treatment termination, and 6 months follow-up. Statistical analyses were performed using dependent and independent samples t-tests and hierarchical linear regression analysis. Results: There were no significant decreases in either bed-or-risetime IIV during or following CBT-I (-10-12 minutes; p’s≥.09), nor significant differences between F2F CBT-I and dCBT-I (3.0-13.2 minutes; p’s>.10), at either treatment termination or follow-up. However, bedtime and risetime IIV significantly increased in the follow-up period (10.3-27.5 minutes; p’s<.001). In contrast to what was expected, reductions in bedtime and risetime IIV were not significantly associated with decreased insomnia severity either during or following treatment (p’s>.05), or with reductions in psychological distress during treatment (p’s>.20). However, in the follow-up period reduction in IIV in bedtime, but not risetime, was significantly associated with lower levels of psychological distress (p=.006). Conclusions: This study indicates that CBT-I, as administered in this trial, is not effective in decreasing bed-and-risetime IIV. Meanwhile, evidence is offered towards bedtime, rather than risetime, being important in reducing psychological distress, but not insomnia symptoms. However, this effect relies on longer-term behavioral change.

Keywords: sleep hygiene, intraindividual variability, CBT-I, dCBT-I, insomnia, psychological distress