THE MEDICAL EMERGENCY TEAM AT A NORWEGIAN UNIVERSITY HOSPITAL: A descriptive description of the patients treated by a Medical Emergency Team at St. Olav’s Hospital

Abstract

INTRODUKSJON: Medisinsk Mottaksteam (MMT) ble etablert på St. Olav’s Hospital i 2011. Teamet ble etabler for å kunne identifisere, behandle og diagnostisere de mest kritisk syke medisinske pasientene som ankommer akuttottaket. Det finnes retningslinjer for aktivering av team ved St. Olav’s Hospital, men kun en lege kan formelt aktivere MMT. Aktivering kan skje på bakgrunn av legens subjektive vurdering, uten å følge ledende indikasjoner. Vår studie beskriver MMT populasjonen og forsøkte sammenligne denne gruppen av pasienter med en selektert gruppe av kritisk syke pasienter som ikke ble møtt av MMT i akuttmottaket.

MATERIAL OG METODE: En retrospektiv vurdering ble gjort av alle kritisk syke medisinske pasienter som ankom akuttmottaket i perioden 1. januar 2019 til 31. desember 2019. Pasientene ble organisert ettersom de fikk behandling av et MMT i akuttmottaket (MMT gruppe) eller ikke (ikke-MMT). Totalt 261 pasienter i MMT gruppe ble inkludert, mens 333 pasienter som ikke fikk MMT i akuttmottak ble inkludert i ikk-MMT gruppe. Av disse ble 100 randomiserte pasienter i hver gruppe trukket ut og studert videre. Informasjon om alder, kjønn, symptomer, ankomsttid, vitale parameter, arteriell blodgass, tiltak, liggetid i akuttmottak, behandlingsnivå, ICD-10 diagnose, liggetid og mortalitet ble samlet.

RESULTATER: Gruppene er relativt like når det gjelder alder, kjønn, vitale parameter, dianose, liggetid og mortalitet. Majoriteten av MMTs ble aktivert når det var akuttlege til stede i akuttmottak, i tillegg hadde pasientene i MMT gruppe kortere liggetid i akuttmottak enn pasienter som ikke ble behandlet av MMT. En høyere prosentandel av pasienter i MMT har GCS lik eller mindre enn 8 og et høyere nivå av laktat og lav bikarbonat. Flere pasienter i MMT gruppe ble intubert, og/eller gjennomførte CT Caput samme dag som ankomst. Halvparten av pasientene i MMT gruppe oppfylte ett eller flere MMT-kriterier.

KONKLUSJON: Til tross for likheter mellom de to gruppene av pasienter, fant vi ingen optimal sammenlignbar kontrollgruppe basert på gjeldende data. Vår studie er derfor mer en deskriptiv beskrivelse av paisientpopulasjon som mottok MMT i akuttmottak uten mulighet til å sammenligne med kontrollgruppe for å kunne si noe om effekt av MMT. Likevel har vår studie vist at det er forskjeller gjeldene ulike variabler mellom MMT pasienter og andre kritisk syke pasienter som ikke mottat MMT.

INTRODUCTION: A Medical Emergency Team (MET) was established at St. Olav’s Hospital in 2011. The team was established to identify, treat and diagnose the most critically ill medical patients that arrived the Emergency Department (ED). There is a guideline for team activation at St. Olav’s Hospital, but only a physician may formally activate the MET. The activation can be done based on a subjective evaluation of the patient, not following the leading indications. Our study describes the MET patient population and attempted to compare this group to a selected group of patients with high acuity medical conditions that did not receive a MET in the ED.

MATERIAL AND METHODS: A retrospective evaluation was made including all high acuity medical patients arriving the ED in the period of January 1, 2019 until December 31, 2019, where the patients were organized due to receival of MET (MET group) in the ED or not (non-MET). A total of 261 patients receiving a MET in the ED were included, while a total of 333 patients in group of patients not receiving a MET were included. Out of these, 100 randomized patients in both groups were studied further. Information on age, gender, chief complaints, time of arrival, VS, arterial blood gas analysis, interventions done, time spent in the ED, level of care, ICD-10 diagnosis, length of stay (LOS) and mortality were obtained.

RESULTS: The groups are relatively similar regarding age, gender, VS, diagnosis, LOS and mortality. The majority of METs were activated when there was an emergency physician (EP) present in the ED, in addition the patients in MET group had a shorter length of stay in the ED than patients not receiving MET. A higher percentage of patients in MET group present with a GCS less than or equal to 8 and a higher level of lactic acid and decreased bicarbonate. A higher amount of patients in MET group were intubated, and/or had a head CT the same day as arrival. Half of the patients in MET group fulfill one or more MET criteria regarding VS.

CONCLUSION: Despite similarities between the two groups, we were not able to find an adequate comparable control group based on the available data. Our study is therefore mainly a description of the MET patient population in the ED without the possibility of an optimal comparison between the groups or concluding on any effect of MET. Still, our study presents some differences regarding variables among MET patients and non-MET patients arriving at the ED.