| dc.description.abstract | Hensikt:
PARP(polyadenosin difosfat [ADP]–ribose polymerase)-hemmere har dukket opp som en ny standard i vedlikeholdsbehandling av eggstokkreft, og viser seg å være effektivt i nydiagnostisert sykdom og i residivsammenheng uavhengig av BRCA-mutasjoner. Hensikten med denne studien var å undersøke effektiviteten og sikkerheten i en uselektert pasientpopulasjon med residiverende eggstokkreft uten germline BRCA-mutasjon (gBRCA-mutasjon) som fikk PARP-hemmeren niraparib i et behandlingsprogram gjennom individuell søknad i Norge.
Material og metode:
I denne retrospektive multisenter kohortstudien ble 106 pasienter med residiverende platinumsensitiv eggstokkreft inkludert i et behandlingsprogram gjennom individuell søknad som ble åpnet i 2017 av legemiddelselskapet Tesaro. Data om effektivitet og sikkerhet ble retrospektivt samlet fra pasientenes elektroniske pasientjournal, og studiens primære endepunkt var tiden mellom starten av niraparibbehandlingen til starten av neste behandling (TTST). De sekundære endepunktene inkluderte blant annet prevalens og grunnlag for behandlingspause og dosereduksjon, samt rapportering av bivirkninger. Deskriptive analyser ble gjort og tid-til-hendelse-data ble analysert med Kaplan-Meier-metoden.
Resultater:
Etter median oppfølgingstid på 15,3 måneder (95% CI 12,1-18,5), hadde 71 pasienter (67%) progrediert, 64 pasienter (60%) hadde startet en ny linje behandling og 25 pasienter (24%) døde. 25 pasienter (24%) var fortsatt under behandling med niraparib. Median behandlingslengde var 7,6 måneder og varierte mellom 0,4 og 27,3 måneder. Median TTST var 11,7 måneder (95% CI 9,2-14,2). Pasienter med forhøyet CA-125 etter foregående linje kjemoterapi hadde kortere progresjonsfri overlevelse (PFS) sammenliknet med pasientene med komplett serologisk respons (6,5 måneder (95% CI 5,7-7,3) mot 12 måneder (95% CI 6,2-17,9, p<0,001)). Pasienter som startet på individuelle doser basert på vekt og trombocyttall ved behandlingsstart hadde færre dosereduksjoner (p<0,001) og behandlingspauser (p=0,042).
Konklusjoner:
Virkelighetsdata viser at niraparibbehandling av BRCA ikke-muterte pasienter med residiverende platinumsensitiv eggstokkreft er effektivt med en akseptabel toksisitetsprofil. TTST i denne studien er sammenliknbar med resultatene av den randomiserte fase 3-studien, NOVA. Individuelle doser er essensielt for å minimere bivirkninger. Den påfallende forskjellen i PFS siden siste kjemoterapi basert på normalisering av CA-125 kan være nyttig for å anslå den potensielle effekten for pasientene individuelt. Det er viktig å dele erfaringer opparbeidet under prosjektperioden for å sikre best mulig pasientseleksjon til PARP-hemmere, samt korrekt dosering for å sikre best mulig behandlingsgevinst uten uakseptable bivirkninger. | |
| dc.description.abstract | Objectives:
PARP (poly adenosine diphosphate [ADP]–ribose polymerase) inhibitors have emerged as a new standard for maintenance treatment in ovarian cancer, showing efficacy in newly diagnosed as well as recurrent platinum sensitive disease, independent of BRCA mutations. The aim of this study was to provide efficacy and safety data in an unselected population of patients with recurrent platinum sensitive ovarian cancer without germline BRCA (gBRCA) mutation, who were given maintenance treatment of the PARP inhibitor niraparib in an individual access program in Norway.
Materials and methods:
In this retrospective multi-center cohort study, 106 patients with recurrent platinum sensitive ovarian cancer were enrolled in an individual patient access program opened in 2017 by the pharmaceutical company Tesaro. Efficacy and safety data were retrospectively collected from the patients electronic records, and the primary outcome of the study was time from start of niraparib treatment to next subsequent treatment (TTST). Secondary endpoints included prevalence of and reasons for dose interruption and reduction, as well as adverse events. Descriptive statistics were used and time-to-event data was analyzed with the Kaplan-Meier method.
Results:
After median follow up of 15.3 months (95% CI 12.1-18.5), 71 patients (67%) had progressed, 64 (60%) had commenced a new line of treatment, and 25 (24%) had died. 25 (24%) patients were still receiving niraparib. The median duration of niraparib treatment was 7.6 months, ranging from 0.4 to 27.3 months. Median TTST was 11.7 months (95% CI 9.2 -14.2). Patients with elevated CA 125 after chemotherapy prior to start of niraparib had shorter PFS compared to patients with complete serolofical response (6.5 months (95% CI 5.7 – 7.3) vs 12 months (95% CI 6.2 – 17.9, (p<0.001)). Patients started on individual dosing based on baseline weight and platelet counts had fewer dose reductions (p<0,001) and- interruptions (p=0,042).
Conclusions:
In a real life setting, niraparib maintenance treatment in patients with BRCA non-mutated recurrent platinum sensitive ovarian cancer shows effectiveness and a safe toxicity profile. The TTST is in accordance with results from the phase 3 randomized NOVA trial. Individualized dosing is essential to minimize adverse events. The striking difference in PFS since last chemotherapy depending on CA 125 normalization may be useful when estimating the potential benefit for each individual patient. Post registration educational efforts are important to secure adequate patient selection to PARP inhibitors and correct dosing in order to achieve the best benefit without excess toxicity. | |