| dc.description.abstract | Bakgrunn:
Radikal cystektomi er gullstandard for behandling av invasiv blærekreft, men er assosiert med en høy risiko for komplikasjoner med varierende alvorlighetsgrad. Robot Assistert Radikal Cystektomi (RARC) ble innført på St. Olavs Hospital i februar 2015 med håp om mindre komplikasjoner og kortere sykehusopphold uten å gå på kompromiss med den onkologiske kvaliteten på operasjonen. Vårt mål er å evaluere introduksjonen av RARC ved å sammenligne perioperative, postoperative, onkologiske endepunkt, samt overlevelse ved 2 år, med den tradisjonelle åpne radikale cystektomien (ORC).
Pasienter og metode:
Dette er en retrospektiv studie som inkluderer pasienter med blærekreft som gjennomgikk behandlingen radikal cystektomi ved St. Olavs Hospital mellom januar 2012 og mai 2019. Informasjon om pasientene ble hentet ut fra elektroniske pasientjournaler og lagt inn i en standardisert database. Bare pasienter med blærekreft i stadiene T1-T4 eller refraktær carsinoma in situ bekreftet med CT eller biopsi ble inkludert. Totalt inngikk 247 pasienter i studien, hvorav 156 ble behandlet med ORC og 91 med RARC. Statistiske analyser ble utført med SPSS versjoner 25 og 26.
Resultat:
156 pasienter ble operert med ORC og 91 ble operert med RARC. Median oppfølgelsestid var henholdsvis 43 måneder og 20 måneder for ORC og RARC. RARC pasientene hadde kortere median sykehusopphold (10 vs. 14 dager, p=<0,001), lavere perioperativt blodtap (369ml vs. 953ml, p=<0,001) og mottok færre blodtransfusjoner (29% vs. 50%, p=0,002). Operasjonstiden var 18 minutter lengre for RARC (253 vs. 235min, p=0,034). Det var ingen forskjell i hyppighet av Clavien I-IV komplikasjoner, reoperasjoner, reinnleggelser og 12-måneder strikturrate. Pasienter i RARC-gruppen gjennomgikk oftere utvidet bekkenlymfeknute disseksjon (68,1% vs. 6,5%) og fikk flere lymfeknuter fjernet (16 vs. 10, p=<0,001). Forekomsten av positiv kirurgisk margin var høyere i ORC (9% vs. 0%, p=0,001). 2-års total overlevelse var lik (71,6% vs. 76,7%, p=0,643), men 2-års residivfri overlevelse var høyere i RARC (83,5% vs. 70,1%, p=0,038). Forekomsten av lokalt residiv etter 2 år var henholdsvis 16,2% vs. 7,6% (p=0.102) for ORC og RARC. Ingen forskjeller i residivmønster ble oppdaget.
Konklusjon:
Denne studien viser at transisjonen til RARC ved St. Olavs Hospital har vært vellykket. RARC viste bedre resultat i form av kortere liggetid i sykehus, færre blodtransfusjoner og lavere forekomst av positive kirurgiske marginer uten at dette gikk på bekostning av onkologiske endepunkt. RARC viste også lovende resultater vedrørende 2-års residivfri overlevelse, men her spiller trolig andre faktorer også inn. | |
| dc.description.abstract | Background:
Radical Cystectomy is the gold standard treatment for invasive bladder cancer but is associated with a significant risk for complications of varying severity. Robot Assisted Radical Cystectomy (RARC) was introduced at St. Olavs Hospital in February 2015 with hopes of less complications and a shorter length of stay at the hospital without compromising the oncological quality of the surgery. Our aim is to evaluate the introduction of RARC by comparing perioperative, postoperative, oncological and survival endpoints with the traditional open radical cystectomy (ORC).
Patients and methods:
This is a retrospective study reviewing patients with bladder malignancy whom have undergone treatment for bladder cancer with radical cystectomy (RC) at St. Olavs Hospital between January 2012 and May 2019. The patients’ medical records were retrieved from electronic patient records and included in a standardized database. Only patients with biopsy/CTI confirmed T1-T4 or refractory carcinoma in situ were included. A total of 247 patients were included whereof 156 patients were treated with ORC and 91 with RARC. Statistical analyses were generated using SPSS versions 25 and 26.
Results:
156 patients underwent ORC and 91 underwent RARC. Median follow-up was 43 months and 20 months for ORC and RARC respectively. RARC patients had lower median LOS (10 vs 14 days, p=<0.001), lower perioperative blood loss (369ml vs 953ml, p=<0.001) and received fewer blood transfusion (29% vs 50%, p=0.002). Operating time was 18 minutes longer in RARC (253 vs 235 minutes, p=0.034). There were no differences in Clavien I-IV complications, return to OR, readmissions and 12-month stricture rates. Patients in the RARC group more often received extended pelvic lymph node dissection (PLND) (68.1% vs 6.5%) and had a greater lymph node count (16 vs 10, p<0.001). Positive surgical margins (PSM) rate was higher in ORC (9% vs 0%, p=0.001). 2-year overall survival was similar (71.6% vs 76.7%, p=0.643), while 2-year recurrence free survival (RFS) was higher in RARC (83.5% vs 70.1%, p=0.038). 2-year local recurrence rate was 16.2% vs 7.6% (p=0.102) for ORC and RARC respectively. No differences in recurrence patterns were detected.
Conclusion:
This study provides evidence that the introduction of RARC at St. Olavs Hospital has indeed been successful. RARC showed superior results in terms of shorter length of stay (LOS), fewer blood transfusion and better PSM rates, without compromising oncological endpoints. RARC showed promising results on 2-year RFS but several other factors might influence this. | |
