Det er gull i grønne skoger: En studie av skogkonsesjonsloven av 1909 og tilhørende konsesjonspraksis i perioden 1909-28

Abstract

Denne mastergradsavhandlingen undersøker den norske skogkonsesjonsloven av 1909 og konsesjonspraksisen for denne loven mellom 1909-28. Skogkonsesjonsloven ble utarbeidet med fire hovedmålsettinger: 1. Sikre lokalpolitiske og -økonomiske hensyn, 2. Unngå utenlandsk eierskap av skog, 3. Forhindre monopoldannelser og usunn konkurranse og 4. Forhindre spekulasjon i skogeiendommer.

Konsesjonspraksisen kan deles inn i to perioder. Den første perioden var den nasjonalkapitalistiske konsesjonspraksis mellom 1910-12. Den andre perioden var den lokalistiske konsesjonspraksis mellom 1913-28.

Den nasjonalkapitalistiske konsesjonspraksis ble ført under de konsesjonslovsskeptiske partiene Frisinnede Venstre og Høyre mellom 1910-12. Denne praksisen ble preget av to forhold. For det første fikk treforedlingsselskaper og store skogeiere et betydelig antall konsesjoner på skogeiendom. For det andre ville ikke alle kommuner benytte de kommunale rettene i skogkonsesjonsloven fordi de ikke ønsket å gripe inn i den private eiendomsretten.

Den lokalistiske konsesjonspraksis ble innført av Venstre i 1913 og ble videreført av alle regjeringer til avhandlingens sluttpunkt i 1928. Denne konsesjonspraksisen innskrenket treforedlingsselskapenes og de store skogeiernes muligheter til å kjøpe skogeiendom til kun å gjelde arronderingskjøp og tilfeller hvor selskapenes investeringer kunne utbedre næringsforholdene til de lokale skogeierne. Den lokalistiske konsesjonspraksisen medførte også økt støtte til herreders og små skogeieres muligheter til å kjøpe skogeiendom.

This master’s thesis analyzes the Norwegian forest concession law of 1909 and the concession policy for this law between 1909-28. The forest concession law was created with four main aims: 1. To secure local political and economic conditions, 2. To avoid foreign ownership of forests, 3. To prevent the formation of monopolies and unfair competition, and 4. To prevent speculation in forest property.

The concession policy can be divided into two different periods. The first period was the national capitalist concession policy between 1910-12. The second period was the localistic concession policy between 1913-28.

The national capitalist concession policy was conducted by the National Liberal and the Conservative governments between 1910-12. This concession policy was characterized by allowing wood processing companies and large landowners to purchase forest property of considerable size. The policy was also characterized by the many municipalities not wanting to use the municipal rights embedded in the law because these rights were considered to be infringing on private property rights.

The localistic concession policy was introduced by the Liberal government in 1913 and continued by following governments until the end of the thesis’ examination of the period in 1928. This concession policy only allowed wood processing companies and large landowners to purchase forest property if the purchase would rationalize the boundaries of the property, or if it meant improving the economic conditions of local smallholders. The localistic concession policy also entailed increased state support for municipalities and smallholders opportunities to purchase forest property.