| dc.description.abstract | Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig utførte den norske motstandsbevegelse likvideringer av personer som truet dens eksistens. I de fleste tilfeller gjaldt dette nordmenn i tysk tjeneste; angivere for den tyske sikkerhetstjenesten Gestapo, eller politimenn i Nasjonalsosialistiske statspolitiet Å ta i bruk et slikt kampmiddel var unikt i norsk sammenheng, men ble i løpet av krigen avgjort av Hjemmefrontledelsen å være helt nødvendig for krigsinnsatsen.
Dette er dog et kapittel av okkupasjonshistorien som lenge var mørklagt. Denne oppgaven har til hensikt undersøke hvordan Hjemmefrontens likvideringer under andre verdenskrig har blitt presentert i okkupasjonslitteraturen i ettertiden. Her vil verker, skrevet av både historikere og andre forfattere, samt av motstandsmenn selv, bli behandlet. I flere tiår blir likvideringer kun nevnt i korte trekk, hvor det organisatoriske og prosedyrene rundt metoden blir utelatt presentasjonen.
Det er først på 1990-tallet at emnet blir gjenstand for grundig og systematisk historisk forskning. Forfattere som Egil Ulateig og Kjell Fjørtoft belyser det de ser på som problematiske sider ved likvideringene, og fremstillingen skaper stor debatt, både i faghistoriske kretser og i offentligheten. Historikere som Arnfinn Moland tok også del i denne diskusjonen, og er den første personen som etter krigens slutt fikk innsyn i tidligere lukkede arkiver. I løpet av dette tiåret er denne tematikken med på å sette den norske grunnfortellingen om krigsårene på prøve.
I oppgaven vil det også bli kastet et komparativt blikk på måten tematikken har blitt behandlet i Danmark. Selv om situasjonsbildet under krigen var noe ulikt den i Norge, ble det også her utført likvideringer, og fremstillingen av likvidasjoner i ettertiden er på mange måter lik den vi ser i Norge.
Gjennom arbeidet med et utvalg av historiske verker som omhandler likvideringer blir det forsøkt å sette likvideringer som fenomen inn i en større historiografisk kontekst. Her blir teoretiske perspektiver om erindringskulturer og mystifisering trukket inn for å gi analysen en større dybde. I tillegg blir det trukket inn ulike forfattere og historikere, som i løpet av de siste tiårene har bidratt til å gi historieskrivingen rundt okkupasjonsårene flere nyanser. | |
| dc.description.abstract | During the German occupation of Norway in the Second World War, The Norwegian resistance movement carried out assassinations of people who threatened its existence. These people were in most cases Norwegians collaborating with the Nazis; informants working for the Gestapo, the German secret police, or police officers in the National Socialist police force. The assassinations were unique in the Norwegian context, but during the war it was decided by the Home Front leadership to be necessary for the war effort.
However, these assassinations were a subject which was neglected in the Norwegian history writing after the war. This thesis aims to examine how the Home Front’s assassinations during the war have been presented in postwar literature. Here, works written by both historians and other writers, as well as by resistance fighters themselves, be examined. For decades, these assassinations are only mentioned briefly, where procedures surrounding the method are left out.
It is not until the 1990s that these assassinations become the subject of thorough and systematic historical research. Authors such as Egil Ulateig and Kjell Fjørtoft shed light on what they consider to be problematic aspects of it, where their presentation created a great deal of debate, both in professional historical circles and in the public. Historians such as Arnfinn Moland also took part in this discussion, and he was also the first person to gain access to previously closed archives. During this decade, the dominant story about the war years in Norway, both in history writing and in the collective memory, is challenged.
This thesis will also take a comparative look at the way the theme has been dealt with in Denmark. Although the situation during the war was somewhat different from that in Norway, assassinations were also carried out here, and its presentation in the postwar years is in many ways similar to the one we see in Norway.
Through analyzing a selection of books that deal with these assassinations, attempts are made to put this theme as phenomenon into a larger historiographical context. Here, theory on memory cultures and mystification are used to give the analysis more depth. In addition, various writers and historians, which over the last decades have contributed to the historical debate, are included to give analysis further perspectives. | |