| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven i historie omhandler innføringen og videreutviklingen av COB «Collocated Operating Bases» programmet i Norge frem til 1980. Det amerikanske luftforsvaret utførte en utredning av norske flybaser i 1972 for å finne ut hvilke baser som egnet seg å inkludere i programmet. De konkluderte at det var ønskelig å inkludere åtte baser i programmet og de tok deretter kontakt med norske offiserer. For at COB-programmet skulle kunne godkjennes måtte det godkjennes på politisk nivå. USA valgte å utsette de politiske COB-forhandlingene til desember 1973 på grunn av folkeavstemningen om EF i 1972 og stortingsvalget høsten 1973. Den norske regjeringen var entusiastisk til COB-programmet, men de hadde innvendinger mot å inkludere baser i Nord-Norge, forhåndslagre krigsmateriell og at avtalen var bilateral. Innvendingene mot forhåndslagring og en bilateral avtale grunnet politisk sensitivitet var som følge av den norske basepolitikken. USA og Norge konkluderte forhandlingene ved å signere COB-avtalen som var en bilateral Memorandum of Understanding (MOU) den 29. mai 1974. Selv om COB var innført på papiret ble det beskrevet som ikke operativt så sent som april 1976.
COB-programmet ble først testet på baser i Nord-Norge to uker etter at Norge og USA innførte programmet. En revisjon i august 1975 gjorde at Nord-Norge ble inkludert. Oppgaven argumenterer at standardisering ble viktigere enn tidligere på grunn av at USA og Norge skulle samarbeide i større grad. Dette resulterte i at COB-programmet påvirket F-16 anskaffelsen. Jagerflybunkere ble bygd gjennom 1970-tallet og Norge forbedret evnen til å motta jagerflyforsterkninger. Amerikanske COB-styrker øvde også i Norge i denne perioden. En revisjon i 1977 på amerikansk initiativ inkluderte flystyrker fra det amerikanske marinekorpset i programmet. På grunn av mindre politisk følsomhet rundt forhåndslagring, et mer komplekst forhold til Sovjetunionen og av økonomiske årsaker, gikk den norske regjeringen med på å inkludere forhåndslagring i programmet høsten 1978. Igjen var dette på amerikansk initiativ. Den norske offentligheten fikk kjennskap til programmet gjennom den norske regjeringen sitt initiativ. Dette var på grunn av en økt innsats for å holde offentligheten informert, militær aktivitet som var vanskelig å skjule, en tradisjon med varslere i forsvaret, amerikansk åpenhet rundt COB-programmet og mindre politisk følsomhet rundt baserettigheter og forhåndslagring.
Oppgaven konkluderer med at COB-programmet ikke var resultatet av en invitasjonspolitikk som tidligere forskning har antydet. I tillegg viser oppgaven at COB-programmet var en viktig og betydelig del av forsterkningen av Norge i krise og krig. Troverdige anslag antyder at COB tredoblet slagkraften til luftstyrker i Norge det siste tiåret av den kalde krigen. COB-programmet viser at Norge og USA hadde en høy grad av parallelle interesser i sikkerhetspolitiske saker i denne perioden, og de demonstrerte en høy grad av evne til å samarbeide. | |
| dc.description.abstract | This master thesis in history focuses on the implementation and development of the COB “Collocated operating bases” program in Norway until 1980. The United States air force conducted a base survey in 1972 to determine which bases were suitable for the COB program. They concluded that eight bases were desirable and proceeded to contact Norwegian officers. In order to be implemented, the COB-program had to be approved on a political level. However, the United States postponed the COB-negotiations until December 1973 because of the EC referendum in 1972 and the 1973 Norwegian parliamentary elections. As negotiations begun the Norwegian government were enthusiastic, but had objections to include bases in Northern Norway, prestocking of war ready material and the program being bilateral, the two latter because of political sensitivity due to the Norwegian “base policy”. The United States Embassy in Oslo acted as an intermediate on behalf of the United States government during this process. Negotiations ended as Norway and the United States signed a bilateral memorandum of understanding (MOU) on the 29. May 1974. Despite being implemented on paper, the COB-program was described as “not operational” as late as April 1976.
Within two weeks of implementation, the COB-program was first tested in Northern Norway. A revision of the original Memorandum of Understanding (MOU) included Northern-Norway in the program in August 1975. This thesis argues that standardization became increasingly important as the Norwegian and United States Air Force were to cooperate to a larger extent, and as a result the implementation of the COB-program affected the Norwegian F-16 procurement. Shelters for aircraft were built during the 1970s and Norway increased its capacity to receive reinforcements. American COB-forces were also further exercised in Norway during this period. An additional revision in 1977 on American initiative included air forces from the United States Marine Corps in the program. Due to less political stigma, an increasingly complex relationship with the Soviet Union and economic reasons, the Norwegian government agreed to include prestocking in the program in the fall of 1978. Again, this was an American initiative. The Norwegian public finally gained knowledge of the COB-program in 1980 through government initiative. This was due to an increased effort to keep the public informed, difficult to conceal military activity, a tradition of Norwegian whistleblowers, American openness regarding COB and less political sensitivity regarding base rights and prestocking.
The thesis concludes that the COB-program was not result of a “policy of invitations” as previous research has suggested. In addition, this thesis shows that the COB-program was an important and significant part of reinforcing Norway in crisis and war during the last decades part of the cold war. Reliable estimates suggest that COB tripled the strength of Norwegian air power towards the last decade of the Cold War. The example of the COB-program further demonstrates that the United States and the Norwegian government had a high degree of parallel interests in security matters during this period, and that they showed a high degree in means of cooperation. | |
