Flyplassbygging i Trondheim våren og sommeren 1940 En komparativ studie om nordmenns samarbeid med tyskerne

Abstract

Tema for denne oppgaven er flyplassbyggingen i Trondheim i den første delen av 2. verdenskrig. Flyplassbygging var av stor militær betydning for okkupanten, og særlig byggingen av Værnes fikk en stor betydning for krigsoperasjoner nordover i Norge. Flyplassbyggingen ble derfor kontroversielt og kritisert etter krigen. Oppgaven er en komparativ studie om nordmenns samarbeid med tyskerne. Tidsrammen for undersøkelsen er fra krigsutbruddet 9. april til kapitulasjonen 10. juli 1940, altså et tidsrom på snaue 3 måneder. Oppgaven sammenligner flyplassbyggingen i Trondheim, Bergen og Oslo, men med hovedvekt på Trondheim. Jeg har benyttet ulike historiografiske bidrag sammen med et dypdykk i arkiv over protokollene fra Centralkomiteen og alle rettsdokumentene fra Centralbyggsaka. Flyplassbyggingen i de tre byene blir beskrevet i hvert sitt kapittel hvorav kapittelet om Trondheim er vesentlig mer utfyllende og detaljert. Jeg har også med et eget kapittel med en redegjøring for ulike historiografiske bidrag til denne debatten. Jeg drøfter flere resultater av undersøkelsen. Hvorfor var ikke Norge bedre forberedt på en ny krig? Den manglende forberedelsen førte til at byende var isolerte med ingen krise,- og beredskapsplaner å støtte seg til. Byene måtte ta ansvar selv ovenfor sin befolkning. Dette førte til avgjørelser som en kanskje ikke så betydningen av der og da, og som fikk betydning for det samarbeidet som oppstod med okkupanten. I alle tre byene ble det en diskusjon rundt folkeretten og hva okkupanten kunne kreve av nordmenn. Dette var heller ikke avklart eller forberedt på forhånd. Det viste seg å være mange tolkninger av folkeretten, og usikkerheten om dette førte til at folkeretten ikke ble brukt for å unndra seg viktige militære oppdrag. Samtidig brukte okkupanten trusler og press for å få nordmennene til å påta seg oppdraget. I Bergen hadde de opprettet Kriseutvalget som forberedelse på en evt. ny storkrig. Ingen av de andre byene hadde opprettet tilsvarende utvalg. Dette er også noe som viser den manglende forberedelsen på en ny krig og hva slags utfordringer Norge kunne stå ovenfor. Dette hadde betydning for at enkeltpersoner i kommunen fikk press på seg fra okkupanten til å godta flyplassbyggingen og til å pålegge dette arbeidet på lokale entreprenører. Både i Oslo og i Trondheim så bistod rådmennene til å presse entreprenørene til å påta seg oppdraget med flyplassbyggingen tidlig etter invasjonen. I Bergen var det også rådmannen som bidro med det tilsvarende ovenfor entreprenørene, men her var rådmannen en del av Kriseutvalget og dermed en del av den lokale myndigheten i Bergen. På dette tidspunktet var allerede flyplassbyggingen i Oslo og i Trondheim i full gang. En må også ha en forståelse for den kollektive frykten for massearbeidsløshet og økonomisk kollaps som rådet blant befolkningen etter de svært dårlige forholdene på 30-tallet. Rådmennene og kommunen, og etter hvert også de oppnevnte lokale myndighetene følte et stort ansvar for å holde hjulene i gang og unngå økonomisk krisesituasjon. De oppdragene som ble gitt fra tyskerne ga viktig arbeidssysselsetning og inntjening for befolkningen. Dette ble kanskje mer vektlagt i den truende situasjonen, enn at arbeidet hadde en militær betydning for okkupanten.

The theme for this historical thesis is the building of airports in Trondheim during the first few months of World War 2. The building of airports was of huge military importance for the occupant, and Værnes airport in particular was of huge importance to the war effort in Northern Norway. After the war, the building of these airports was the target of huge controversy and critique. This thesis is a comparative study about Norwegians collaboration with the Germans. The timeframe for the survey is from the outbreak of war on the 9th of April to the capitalization 10th of July, approximate 3 months of time. The thesis describes the building of airports in three major cities: Trondheim, Bergen and Oslo, though a major focus on Trondheim. Different historical authors alongside archive material have been used to bring answers to the questions listed above. The archive belonging to the court case surrounding the company Centralbygg A/S is one of them, alongside the protocols from Centralkomiteen (Centralkomitee in Trondheim during the part of the war). The three major cities and their airport building are described in their own chapters. Also included in this thesis is a summary of the historical debates around the building itself, the historiography. I bring up several results from this survey. Why was Norwegians not prepared for a new war in 1940? Lack of preparation lead to isolated cities that had to make their own isolated decisions. The cities had to take responsibility for their own populations, leading to decisions that might not have heavily impacted the citizens at the time, but lead to huge consequences for the cooperation between occupant and occupied. In all three of the cities there was a discussion about International Law and its application; what could the occupant claim of the occupied? This remained vague beforehand, and during the first months of the war there were different interpretations of it. This chaotic situation led to a situation in which this was not used by Norwegians to avoid important military tasks that were in opposition to International Law. At the same time, the German occupant employed threats and pressure to get the Norwegian companies and authorities to give in to its demands regarding airport building. In Bergen, Kriseutvalget had made preparations for what to do during a new war. None of the other cities had something similar. Lack of preparation was paramount. None knew what to do. This lead to a situation in which certain individuals in the local authorities were pressured by the German occupant into accepting and legitimizing the task of building military important airports. These local bureaucrats then pressure businessmen to carry out these orders. These Rådmenn (local bureaucrats) in Oslo and Trondheim carried out such pressure just after the invasion occurred. In Bergen these Rådmenn were part of the Kriseutvalget, and this pressure was carried out on a far later stage when the airport building was already underway in Oslo and Trondheim. To explain these decisions, one must understand the fear for mass unemployment and economic collapse from the 1930s. The local authorities felt responsible for keeping the wheels rolling during the invasion and crisis. The tasks they carried out gave a certain sense of normality, employment, and income for the occupied population. This weighed heavier than the distant military implications of properly working airports.