Friheten til å velge - En kvalitativ studie om selvvalgt isolasjon i norske fengsler

Abstract

Sammendrag Formålet med denne studien er å få mer innsikt om «selvvalgt isolasjon» som et fenomen i norske fengsler. Skandinaviske isolasjonspraksiser har i større grad blitt belyst, drøftet og kritisert etter at internasjonale overvåkningsaktører dømte flere nordiske land for å ikke etterleve konvensjoner om tortur- og umenneskelig behandling i fengselsinstitusjonen. Det satte et søkelys på isolasjon som et kritikkverdig statlig maktmiddel, men rapporter viser også en økning i antall tilfeller «selvvalgt isolasjon». Med bakgrunn i dette skal denne studien belyse hvorfor fanger velger isolasjon, hvordan fanger kan oppleve denne tilværelsen og hvilke refleksjoner de har om muligheten til å velge det. Analysen er basert på ni dybdeintervjuer med fanger fra tre høysikkerhetsfengsler i Norge. Datamaterialet blir primært tolket i lys av Goffman sin teori om stigma, men også tidligere forskning på isolasjon, Goffman sin teori om dramaturgi, noen allmenne samfunnsbetraktninger av Durkheim og Becker sitt konsept om avviksgrupper. Oppsummert viser studien at «selvisolerte» fanger ikke opplever isolasjonen som et reelt valg. Det er grunnet straffens frihetsberøvelse har innskrenket fangenes handlingsrom, men dette kan bli ytterligere innskrenket dersom fanger må innfri forventninger og krav fra fangemiljøet på fellesskapsavdelingene. Fangemiljøenes etablering av «miniatyrsamfunn» er en konsekvens av manglende bemanning, og det kan gi utrygge soningsforhold for fanger som ikke kan eller ønsker å passe inn i miljøet. «Selvvalgt isolasjon» kan derfor bli en fluktmulighet for fanger som ønsker å få være seg selv uten å ta hensyn til satte krav, men isolasjonstilværelsen kan også føre til at fanger inntar rollen som «fange» i større grad. Det kan gjøre det vanskeligere for fangene å bli reintegrert tilbake til samfunnet, og viser et behov for at fanger bør bli mer aktivisert under isolasjon slik at Kriminalomsorgen kan arbeide i tråd med sitt samfunnsoppdrag. I et overordnet perspektiv belyser oppgaven hvordan ressurssituasjonen og økonomiske innstramninger, for eksempel gjennom ABE-reformen, kan føre til at flere fanger «velger» isolasjon, og hvordan økt bemanning trolig kan redusere omfanget av det.

Abstract The purpose of this study is to gain more insight into "voluntary isolation" as a phenomenon in Norwegian prisons. The prison institutions of several Nordic countries have received negative international attention for not adhering to human rights conventions regarding torture and inhumane treatment of isolated prisoners. This has sparked a discussion about Scandinavian isolation practices and highlighted criticised aspects of isolation as a power of the state. The number of cases of “voluntary isolation” is also reported to have increased. This study will explore why prisoners choose isolation, how prisoners can experience isolation, and what reflections they have about the opportunity to choose it. The analysis is based on nine in-depth interviews with prisoners from three high-security prisons in Norway. The data material is interpreted in light of previous research on isolation, Goffman's theory of dramaturgy and stigma, some general social considerations from Durkheim, and Becker's concept of deviance groups. The analysis is divided into three chapters that show how "self-isolated" prisoners handle and negotiate their stigma in three different contexts in the prison institution. This is followed by a discussion chapter that examines the findings from the analysis in a broader view. In summary, the study shows that "self-isolated" prisoners do not experience isolation as a real choice. It is initially because the punishment’s deprivation of liberty has restricted the prisoners' room to maneuver, and this room can be limited further if prisoners must meet expectations and demands from the broader and smaller prisoner communities. The establishment of "miniature prisoner communities" is a consequence of a lack of staffing, and it can give prisoners who cannot, or do not want to fit in, unsafe prison conditions. "Voluntary isolation" can therefore be an escape opportunity for prisoners who want to be themselves without regard to set social requirements, but the life in self-isolation can at the same time cause prisoners to take on the role of "prisoner" to a greater extent. A potential consequence is to make it more difficult for prisoners to be reintegrated back into society, which links to the need for prisoners to be activated during isolation so that the Prison and Probation Service can work in line with their community mission. In a broader perspective, this thesis also highlights how the resource situation and financial tightening, for example through the ABE reform, can lead to more prisoners "choosing" isolation, and how increased staffing can reduce the extent of it.