Boligutvikling i Stavangerregionen

Abstract

Det har vært en kraftig folketallsvekst i Norge de siste årene. Det er i dag omkring 5 millioner mennesker i Norge. Folkeveksten i 2012 var på 1,3 %, noe som utgjør en vekst på 65 400 personer. Om vi ser bort fra 2011 må vi tilbake til 1920 for å finne tilsvarende vekst. 72 % av veksten kommer fra innflyttingsoverskudd, 28 % fra fødselsoverskudd. En nettoinnvandring fra utlandet på 47 300 er tidenes høyeste. Av innflyttingsoverskuddet utgjør arbeidsinnvandring en sentral gruppe. De etterspør boliger som fører til økt boligpress, men bidrar samtidig til å holde boligveksten i gang da mange av dem arbeider i byggenæringen. (2013: Regionalplan for Jæren.) Rogaland Fylke består av 26 kommuner, og 15 av disse regnes som en del av det som vi kaller Stavangerregionen. Regionen har flere byer der avstandene er korte. Folk bor, lever og arbeider på tvers av de gamle kommunegrensene. De som bor i regionen forholder seg ikke lenger bare til en by, en handlegate, men til en stor region med alt den har å tilby. Prognosene for folketallsvekst i Rogaland i årene som kommer er gode. Man kan, blant annet i media, få inntrykk av at det bygges for få boliger i Stavangerregionen. Jeg vil i oppgaven undersøke hva et utvalg bransjefolk og et utvalg av publikum mener om boligsituasjonen. Er det boligkrise i Stavangerregionen? Eller handler det egentlig om å endre måten vi tenker om hvor og hvordan vi skal bo? Jeg vil belyse mulige forklaringsfaktorer til hvorfor det er mangel på boliger. I teoridelen presenteres bolighistorie og «drømmen om hagebyen» som har preget mye av boligutviklingen i Norge og også i Stavangerregionen. Jeg går gjennom byformings‐ og planleggingsteori. Plan & bygningsloven samt Tek 10 (teknisk forskrift) som har stor innvirkning på utviklingen av boliger i dag. Loven gir føringer på mange områder og, denne forståelsesrammen er derfor en god basis å ha i bunnen når vi skal diskutere resultater fra undersøkelsen. Jeg redegjør også for ulike typer boliger og viktige tall i dagens boligmarked. I Stavangerregionen er det mange kommuner som samarbeider om utviklingen og jeg vil derfor redegjøre for teorier knyttet til det som kalles styringsnettverk. Jeg har også med noe teori om scenarie‐utvikling. Jeg har bygget opp et utvalg bestående av ressurspersoner innenfor bank/finans, offentlig forvaltning, bygg/anlegg, tjenesteytende virksomhet/ konsulent, meglere og eiendomsutviklere. Alle personene i utvalget har et forhold til boligutviklingen i Stavangerregionen gjennom sin arbeidsplass og sin rolle på denne arbeidsplassen. Jeg har tatt med både ledere og ansatte både i offentlig og privat sektor. Dette utvalget kaller jeg «bransjeutvalget» Videre har jeg forespurt min arbeidsgiver om tillatelse til å benytte en medlemsliste fra den sammenhengen jeg arbeider, i som basis for en utsendelse. Et utvalg mailadresser er hentet fra IMI Kirkens register. IMI Kirken ble stiftet i 1876, da som Stavanger Indremisjon. Jeg er klar over at dette utvalget ikke er et representativt utvalg av normalbefolkningen på alle områder. For eksempel har dette utvalget naturlig nok preferanser relatert til tro, verdier etc. Jeg mener likevel at spørsmål innenfor boligutviklingen bør kunne besvares av denne gruppen under den forutsetning at vi analyserer funnene relatert til utvalgets bakgrunn. Undersøkelsene viser disse utvalgenes meninger om boligutviklingen i Stavangerregionen. Spørsmålene er altså formulert slik at det er respondentens mening som er fanget opp, både i bransjeutvalget og i personutvalget. Fra personutvalget har jeg fått 185 svar som utgjør en svarprosent på 56 % mens det fra bransjeutvalget er 89 svar som utgjør en svarprosent på 40 %. Respondentene i bransjeutvalget mener i stor grad at Stavangerregionen ikke har lykkes med utvikling av boliger i de segmentene jeg har undersøkt. På spørsmålet «lykkes Stavanger regionen med å tilrettelegge for nok boliger for studenter» svarer 6 av 10 i personutvalget og 9 av 10 av bransjeutvalget at vi ikke har lykkes med dette. Videre svarer respondentene i personutvalget slik: 70,6 % mener at det må bygges flere rekkehus mellom 100 – 150 m2, 63,5 % mener at det må bygges flere leiligheter med 3 rom kjøkken og bad, 66,1 % mener at det må bygges flere leiligheter med 2 rom kjøkken og bad, 41,4 % mener at det må bygges flere mindre leiligheter med 1 rom kjøkken og bad, 44,5 % mener at det må bygges flere eneboliger over 150 m2. Undersøkelsen viser at planlegging, regulering og tilrettelegging av områder for boligutvikling er viktig og at manglende tilrettelegging av tomter oppfattes som forklaringsfaktorer når boligbyggingen går seint. Dette utfordrer den offentlige planleggeren, «ekspertrollen», men kan også gjelde eiendomsutviklere som sitter på store tomtebanker hvor det går lang tid fra regulering til igangsetting. Undersøkelsen viser at både bransjeutvalget og personutvalget mener man kan bygge høyere boligblokker enn i dag. Undersøkelsen viser at det kan bygges mindre og flere enheter tettere på kollektivknutepunkt/trase og i sentrumskjernen såfremt bokvalitet blir ivaretatt. Ni av ti i bransjeutvalget mener at det er mulig å oppnå god bokvalitet i høyhus. Åtte av ti i bransjeutvalget mener «vi må tenke annerledes om boligbygging framover».